Rumleskaft en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en møller som var fattig, men veldig stolt. En dag da han sto ved veien utenfor møllen sin, kom kongens vogn skramlende forbi og stanset. Mølleren hadde så lyst til å virke viktig at han, før han rett visste hva han sa, ropte: «Deres Majestet, datteren min kan spinne halm til gull!»

Nå elsket kongen gull mer enn noe annet i hele verden. «Det er en kunst jeg liker godt,» sa han. «Hvis datteren din er så flink som du sier, så ta henne med opp på slottet i morgen, så får vi se.»

Neste morgen førte kongen møllerens datter opp en vindeltrapp til et kammers øverst i tårnet. Det var fullt av halm fra vegg til vegg, og midt på gulvet sto en rokk av tre og en liten krakk.

«Sett i gang nå,» sa kongen. «I morgen tidlig skal all denne halmen være spunnet til gull.» Så gikk han ut, vred om den store jernnøkkelen i låsen og lot henne være alene.

Der satt den stakkars jenta på krakken sin. Hun visste ikke hvordan man spinner halm til gull. Det var ingen i hele verden som visste det. Hun så på halmen, og halmen så på henne, og til slutt begynte hun å gråte.

Med ett gikk døra opp med et knirk, og inn kom en rar liten mann med langt skjegg og en spiss lue.

«God kveld, møllerjente,» sa han. «Hvorfor gråter du sånn?»

«Jeg skal spinne all denne halmen til gull,» hulket hun, «og jeg vet ikke hvordan man gjør det.»

«Hva gir du meg,» spurte den lille mannen, «hvis jeg spinner den for deg?»

«Halsbåndet mitt,» sa jenta og holdt fram det lille perlekjedet sitt.

Den lille mannen tok halsbåndet, satte seg ved rokken, og surr, surr, surr, tre omdreininger, så var spolen full av skinnende gulltråd. Han satte på en ny, og surr, surr, surr, tre omdreininger, så var den andre full også. Slik holdt han på hele natten, til hvert eneste halmstrå var spunnet og hele kammerset glitret av gull.

Ved soloppgang låste kongen opp døra. Da han så gullet, ble han forbløffet og glad, men det gjorde ham bare enda grådigere. Samme kveld førte han møllerens datter til et større kammers, der halmen lå enda høyere, og befalte henne å spinne den også før morgenen.

Igjen satte jenta seg ned og gråt, og igjen gikk døra opp, og den lille mannen kom inn.

«Hva gir du meg denne gangen, hvis jeg spinner halmen for deg?»

«Ringen på fingeren min,» svarte jenta. Den lille mannen tok ringen, satte seg ved rokken, og surr, surr, surr, da morgenen kom, var all halmen gull.

Kongen ble gladere enn noen gang, men han hadde fremdeles ikke fått nok. Den tredje kvelden førte han jenta til det aller største kammerset, der halmen nådde nesten helt opp til taket. «Spinn denne også,» sa han, «så skal du og faren din få et hjem på slottet mitt så lenge dere lever.»

Da hun var alene, kom den lille mannen for tredje gang. «Hva gir du meg nå?»

«Jeg har ingenting igjen å gi deg,» sa jenta.

Da så den lille mannen på det lille hvite lammet som hadde fulgt henne hele veien fra møllen og nå sto tett inntil henne. «Så lov meg lammet ditt,» sa han.

Jenta visste ikke hva annet hun skulle gjøre. Så hun lovet det, og den lille mannen spant også det aller største kammerset til gull.

Om morgenen holdt kongen ord. Møllerens datter og faren hennes flyttet opp på slottet, og mølleren strålte av stolthet fra morgen til kveld. Jenta fikk fine nye klær og et solfylt rom helt for seg selv, og lammet hennes trippet etter henne hvor hun enn gikk. Etter hvert som dagene gikk, glemte hun den lille mannen helt.

Men en dag sto han plutselig der i rommet hennes. «Gi meg nå det du lovet,» sa han.

Jenta ble redd. Hun åpnet en kiste full av slottets juveler og dyttet den bort til ham. «Ta alt dette,» ba hun, «men la meg få beholde lammet mitt.»

«Nei,» sa den lille mannen. «Noe levende er kjærere for meg enn alle verdens skatter.»

Da gråt jenta så sårt at den lille mannen likevel syntes litt synd på henne. «Vel, vel,» sa han. «Jeg gir deg tre dager. Hvis du innen da kan gjette navnet mitt, får du beholde lammet ditt.»

Hele natten tenkte jenta på alle navnene hun noen gang hadde hørt, og hun sendte et sendebud ut over hele landet for å samle flere. Da den lille mannen kom neste dag, begynte hun: «Heter du Kasper? Melkior? Baltasar?» Hun leste opp alle navnene på sendebudets lange rull, men for hvert eneste lo den lille mannen: «Det heter jeg ikke!»

Den andre dagen prøvde hun de rareste navnene noen kunne finne: «Heter du kanskje Ribbestek? Eller Fårelår? Eller Snøreben?» Men han bare lo: «Det heter jeg ikke!»

Den tredje dagen kom sendebudet skyndende tilbake. «Ikke ett eneste nytt navn kunne jeg finne,» fortalte han, «men da jeg kom over en høy bakke ved skogkanten, der reven og haren sier god natt til hverandre, så jeg et bitte lite hus. Foran huset brant et bål, og rundt bålet hoppet en helt latterlig liten mann på ett bein og sang:

*I dag baker jeg, i morgen brygger jeg,* *i overmorgen henter jeg lammet hjem til meg.* *Så godt at ingen vet, og ingen kan ta* *at Rumleskaft er navnet mitt, ha!*»

Så glad jenta ble da hun hørte det!

Like etterpå kom den lille mannen inn. «Nå, møllerjente, hva heter jeg?»

«Heter du Konrad?» spurte hun.

«Nei.»

«Heter du Henrik?»

«Nei.»

«Da heter du kanskje,» sa hun og smilte, «Rumleskaft?»

«Det har noen fortalt deg! Det har noen fortalt deg!» skrek den lille mannen, og han stampet så hardt med høyrefoten at den gikk rett ned gjennom gulvplankene. Han dro og slet til han fikk den løs, og så hoppet han opp på en stor sleiv og fløy ut av vinduet i et forferdelig sinne. Og ingen har noen gang sett ham siden.

Lammet hoppet av glede, og møllerens datter vinket farvel fra vinduet. Fra den dagen levde de lykkelige sammen på slottet, og aldri mer ba noen noen om å spinne halm til gull.