Robin Hood og hjertet av Sherwood-skogen en personlig bok med barnet ditt som helten

For lenge siden, i de dagene da den modige kong Richard var langt borte over havet, ble byen Nottingham styrt av en sheriff som var grådig, urettferdig og svært glad i andre folks penger. Hvert år ble skattene hans høyere, og hvert år ble de fattige familiene i grevskapet fattigere.

En høstdag så en ung bueskytter som het Robin av Locksley at sheriffens menn red opp til en liten gård. De marsjerte inn i låven og bar ut familiens siste sekk med korn, mens bonden og barna hans sto i døråpningen og så på.

«Det er alt vi har til vinteren!» ropte bonden.

«Da skulle du hatt mer», hånte sheriffens kaptein, og red av sted.

Robin klarte ikke å stå og se på. Han gikk ut i veien og sa til kapteinen nøyaktig hva han mente om ham, høyt, foran alle sammen. Før kvelden kom, hadde sheriffen satt en dusør på hodet hans. Så Robin flyktet inn i Sherwood-skogen heller enn å bli tatt, og de store, grønne trærne lukket seg over veien bak ham.

Dypt inne i Sherwood var Robin ikke alene lenge. Andre kom og sluttet seg til ham: bønder som hadde mistet gårdene sine, folk som sheriffen hadde behandlet urettferdig, og unge menn og kvinner som rett og slett ville rette opp i ting. De kledde seg i lincolngrønt, så de kunne gjemme seg blant bladene, og de laget seg et hjem under en stor eik. De kalte seg Robin Hoods lystige bande, og de sverget å beskytte de fattige og å rette opp alt sheriffen gjorde galt.

En dag, mens Robin gikk gjennom skogen, kom han til en bekk med en smal stokk som bro. Midt på møtte han en mann som kom fra den andre siden. Det var en kjempe av en mann, et helt hode høyere enn Robin, med en kampstav i hånden.

«Gå til side», sa Robin.

«Gå til side selv», sa den fremmede muntert. «Jeg var her først.»

Ingen av dem ville rygge. Så Robin skar seg en kampstav, og de to kjempet der på den smale broen, klask, knekk, smekk, til det runget i trærne. Og til slutt, med ett stort sveip, slo den fremmede Robin rett ned fra broen og plask! ut i bekken.

Robin kom opp dryppende våt og prustende, og så begynte han å le. Kjempen lo også og rakte fram en diger hånd for å dra ham opp.

«Du er den beste kjemperen jeg noen gang har møtt», sa Robin. «Vil du slutte deg til oss?»

«Gjerne», sa den fremmede. Han het John Little, men fordi han var så veldig stor, kalte banden ham Lille John. Og fra den dagen av var han Robins venn for livet.

En tid etter kom en svært feit pengepung ridende gjennom skogen. Den tilhørte en rik abbed på en fin, hvit hest, med salvesker som klirret for hvert skritt. Den lystige banden stanset ham på skogsveien.

«Ikke vær redd, far», sa Robin og bukket dypt. «Vi skal ikke rane deg. Vi vil gjerne invitere deg på middag.»

Abbeden likte middagen svært godt, med stekt hjortekjøtt og godt brød. Etterpå sa Robin: «Nå vil du vel, som vår gjest, betale for maten.» Og han åpnet salveskene og tok ut akkurat nok gull til å kjøpe korn til hver familie i landsbyen lenger nede i veien, og sendte abbeden videre med resten.

Sheriffen var rasende. Han spikret opp plakater med Robins ansikt på hver eneste stolpe i Nottingham, med en stor dusør skrevet under. Nesen var tegnet helt feil, og banden lo i flere dager.

Så fikk sheriffen en lurere idé. Han kunngjorde en stor bueskytterkonkurranse på markedet i Nottingham, åpen for alle, og premien var en pil av rent gull.

«Robin Hood er den beste bueskytteren i England», sa sheriffen til kapteinen sin. «Han kommer ikke til å klare å la være. Og når han kommer for å skyte, tar vi ham.»

«Det er jo helt tydelig en felle», sa Lille John.

«Helt tydelig», sa Robin seg enig. «Og helt tydelig umulig å motstå.»

På markedsdagen kom en fillete kjeleflikker haltende inn gjennom byporten, med en lappet kappe, en lapp over det ene øyet og en gammel gryte på ryggen. Vaktene så rett forbi ham. De så etter noen i grønt.

Konkurransen begynte. Én etter én trådte bueskytterne fram og skjøt mot blinken langt nede på jordet. Noen traff kanten, noen traff ringene, og en eller to traff nær midten. Så haltet den fillete kjeleflikkeren fram for å ta sin tur. Folkemengden lo.

Kjeleflikkeren spente buen, siktet og lot pila fly. Den traff blinkens aller innerste midte, midt i gullet.

Folkemengden ble stille. Så jublet de og jublet. Sheriffen rynket pannen og rakte over gullpila, og idet kjeleflikkeren tok imot den, gled den lappede kappen ned fra skuldrene hans, og der under var det lincolngrønt.

«Robin Hood!» brølte sheriffen. «Grip ham!»

Men folket i Nottingham kjente Robin, og de var glade i ham. Hele markedet lukket seg bak ham, kjerrer og boder og kuer og folkemengder, så sheriffens menn ikke kom fram, og da de endelig gjorde det, var Robin over muren og borte i skogen.

Samme natt ble gullpila solgt, langt borte, for en hel masse penger. Og neste morgen fant hver familie som sheriffen hadde skattlagt, kornet sitt og pengene sine, og litt ekstra i tillegg, lagt stille ned på dørstokken.

Den kvelden holdt hele banden fest under den store eika, med et knitrende bål og stjernene over seg. Noen fortalte historien om skuddet, og noen andre fortalte den igjen med dobbelt så lang avstand, og mot slutten av kvelden hadde Robin skutt pila fra den andre siden av grevskapet med lukkede øyne.

Og så lenge Robin Hood bodde i Sherwood-skogen, var det aldri noen i Nottinghamshire som gikk sultne igjen.