Prinsessen på erten en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en prins som gjerne ville finne seg en prinsesse. Men ikke hvilken som helst prinsesse, nei. Det skulle være en ekte prinsesse.

Så han salet hesten sin og reiste verden rundt for å finne en. Han red over fjell og gjennom skoger, over elver og langs havet, og han besøkte hvert eneste slott på hver eneste ås. Prinsesser fantes det nok av overalt. Men om de var ekte prinsesser, det ble han aldri helt klok på. Det var alltid et eller annet som ikke helt stemte.

Til slutt kom prinsen hjem igjen, og han var svært lei seg, for han ville så gjerne ha funnet en ekte prinsesse.

En kveld blåste det opp til et forferdelig uvær. Tordenen rullet og braket, lynet glimtet over himmelen, og regnet øste ned. Det var en fryktelig natt å være ute.

Og midt oppi det hele banket det på byporten.

Bank, bank, bank.

Den gamle kongen gikk selv ned for å lukke opp, med lykta løftet høyt. Og der, utenfor porten, stod en jente.

Å, som hun så ut etter all den regnen og vinden! Vannet rant fra håret og klærne hennes. Det rant inn i skotuppene og ut igjen ved hælene.

– God kveld, sa jenta. Jeg er en ekte prinsesse.

– Jaså, er du det? sa den gamle kongen og myste mot henne gjennom regnet. Men han slo porten helt opp og tok henne med inn, bort fra stormen.

Inne på slottet knitret det i den store peisen. Jenta satt på en liten krakk foran flammene, svøpt i et varmt teppe, mens kappen hennes hang til tørk og dampet som en tekjele. Kongen så på henne. Prinsen så på henne. Og begge tenkte akkurat det samme: Kan denne søkkvåte, skjelvende jenta virkelig være en ekte prinsesse?

«Ja, det skal vi snart finne ut av», tenkte den gamle dronningen.

Men hun sa ikke et ord til noen. Hun gikk stille inn på gjesterommet og tok alt sengetøyet ut av sengen. Så la hun én eneste ert på den bare sengebunnen. Bare én liten, rund, grønn ert.

Etterpå ropte hun på tjenerne.

– Hent madrasser til meg, sa dronningen. Tjue stykker.

Tjenerne bar inn tjue madrasser og la dem oppå hverandre, rett oppå erten. Så sa dronningen:

– Og hent ærfugldyner nå. Tjue av dem også.

Så kom tjenerne med tjue myke, tykke dyner og stablet dem oppå de tjue madrassene. Da de var ferdige, var sengen så høy at den nesten nådde taket.

– Her skal prinsessen sove i natt, sa dronningen.

Ved leggetid tok jenta på seg en lang hvit nattkjole. Hun så opp på den kjempehøye sengen. Så klatret hun opp en lang trestige, trinn for trinn, helt til toppen, og krøp ned i måneskinnet som falt inn gjennom vinduet.

Men hun sov ikke.

Hun snudde seg til den ene siden og til den andre. Hun lå på magen, og hun lå på ryggen. Hun ristet puta og trakk dyna opp. Men det var noe hardt i den sengen, og uansett hvordan hun lå, kjente hun det. Hele natta fikk hun nesten ikke blund på øynene.

Om morgenen satt alle ved frokostbordet i den solfylte salen, og den gamle dronningen spurte:

– Og hvordan har du sovet, vennen min?

– Å, forferdelig! sa jenta, gned seg på ryggen og gjespet et kjempestort gjesp. Jeg har nesten ikke lukket øynene hele natta. Gud vet hva det var i sengen! Jeg har ligget på noe hardt, og nå verker det over hele kroppen. Det var helt grusomt!

Kongen så på dronningen. Dronningen så på prinsen. Og så begynte alle sammen å smile.

For nå skjønte de at hun var en ekte prinsesse. Hun hadde kjent den ene lille erten gjennom tjue madrasser og tjue ærfugldyner. Så ømhudet kan ingen andre være enn en ekte prinsesse.

– En ekte prinsesse! ropte prinsen. Endelig en ekte prinsesse, og hun banket på vår egen port!

Kongen og dronningen slo ut med armene til velkomst, en liten gullkrone ble hentet til håret hennes, og jenta ble bedt om å bli på slottet som æresgjest så lenge hun ville. Prinsen bukket for henne, og fra den dagen var de to de aller beste venner.

Og erten? Erten havnet i det kongelige museet, på en liten fløyelspute i et glassmonter, og der kan man se den den dag i dag, hvis ingen har tatt den.

Se, det var en ordentlig historie, det!