Lille Kikert en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en gutt som var så liten at når moren satte en kikert ved siden av ham på kjøkkenbordet, rakk den ham nesten til knærne. Foreldrene hans hadde ønsket seg et barn i mange år, og da han kom, var de slett ikke skuffet over at han var bitte liten. De kalte ham Garbancito, som betyr liten kikert, og de elsket ham av hele sitt store hjerte.

Garbancito var liten, men aldri sjenert. Han hadde på seg en enkel rød tunika, kremfargede bukser og myke brune sko, og den lille stoffluen holdt han i hånden slik at alle kunne se det blide ansiktet hans. Han klatret opp bordbeina, red på halen til katten når katten tillot det, og sov i et valnøttskall foret med ull.

En morgen sa moren hans: «Garbancito, jeg trenger brød til middag. Kan du bære denne mynten til bakeren?» Mynten var nesten like stor som han selv, men han klemte den og sa: «Selvfølgelig kan jeg det!»

Så gikk han nedover landsbyveien. Brosteinene var store som åser, og tusenfrydene tårnet seg opp over ham som trær. Store støvler hastet forbi, og ingen så ned. Da gjorde Garbancito det han alltid gjorde når han ville bli funnet. Han sang med den klare lille stemmen sin:

«Jeg er Garbancito, liten som et frø, jeg bærer min mynt og synger så fint som jeg kan!»

Landsbyfolkene stoppet og bøyde seg ned. «Se, der er en stemme, og der er en gutt!» sa bakerens kone og tok forsiktig et skritt til siden. Bakeren tok mynten og ga Garbancito et varmt brød, som to naboer bar hjem for ham.

En annen dag sa faren hans: «Garbancito, kan du ta med denne lille pakken til naboen vår?» Gutten rullet pakken inn i et stort grønt blad, dyttet den langs stien og lot den ligge på naboens dørterskel. Så snudde han seg og vinket med begge armene mot hjemmet, veldig stolt, og sang sangen sin enda en gang slik at foreldrene hans skulle vite at han hadde gjort det bra.

På vei tilbake ble himmelen grå. Plink! En dråpe falt, så en til, og snart kom regnet ned i store, skinnende perler, hver like stor som hodet hans. Garbancito så seg rundt. I kålhagen sto et digert kålhode med et blad så bredt som et tak. Han krøp inn under det og satte seg, tørr og lun, og lyttet til trommingen over seg.

Men en stor okse beitet i hagen, og den var sulten. Den senket det store hodet, åpnet munnen og spiste kålen, blad og alt. Garbancito, som satt under bladet, ble med.

Det var slett ikke skummelt. Garbancito befant seg på et rundt, mykt glødende sted, foret med grønne blader og opplyst av gyllent lys, som innsiden av en lykt i en eventyrbok. «Vel,» sa han, «dette er den merkeligste paraplyen jeg noen gang har hatt.» Han satte seg på et mykt blad og ventet, for han visste at familien hans ville komme.

Hjemme lette moren og faren overalt. De så på bordet, i valnøttskallet og i bakerbutikken. Til slutt løp de ut på jordet og stilte seg ved siden av den enorme oksen og ropte: «Garbancito! Garbancito, hvor er du?»

Så begynte en bitte liten stemme et sted ved oksen å synge:

«Jeg er Garbancito, liten som et frø, jeg er frisk og i live, ikke vær redde, nei!»

«Det er sangen hans!» ropte moren. «Han er inne i oksen!» sa faren, og de lo og gråt på en gang. «Kjære okse, la sønnen vår komme ut, vær så snill,» sa de.

Oksen bare blunket, for den visste ikke hva den skulle gjøre. «Kanskje den trenger et godt måltid,» sa faren og hentet armfuller med kålhoder. Oksen spiste og spiste til den var helt mett og ganske ukomfortabel. Så løftet den hodet, trakk pusten dypt og slapp ut et stort, ufarlig vindpust, det største noen i landsbyen noen gang hadde hørt.

Fuuush! Ut fløy Garbancito, tumlet gjennom lufta som en fjær og landet med et mykt flump i en haug med gyllen halm, langt unna oksen. Han satte seg opp, børstet noen strå av tunikaen og fant lua fortsatt i hånden. «Det,» sa han, «var en veldig fin tur.»

Moren hans samlet ham opp i håndflaten, og faren kysset ham på isse med en fingertupp. De bar ham hjem, og alle i landsbyen kom for å høre hvordan han var blitt funnet.

Den kvelden var det fest på kjøkkenet. Garbancito satt i en porselens tekopp, like komfortabel som en konge i en fløyelsstol, ved siden av en kikert og et varmt brød. Han spiste smuler, drakk en dråpe varm melk og sang sangen sin enda en gang. Og alle var enige om at landsbyens minste menneske hadde det største motet av alle.