Legen med de lyttende ørene en personlig bok med barnet ditt som helten

Florence kunne høre en bekymring selv når det var stille i huset. Den hørtes ut som i morgen, i morgen, i morgen. I morgen var det kontroll hos legen, og mamma hadde sagt at det var tid for en vaksine. Florence klemte Bamse i vinduskarmen. Bamse hadde en kremhvit mage og ett øre som hang litt på skakke. Kunne ikke noen andre gå i stedet? Noen som var laget av bare stopp?

I dag skulle barnehagen ha bamsesykehus. Medisinstudenter hadde tatt med stetoskoper, myke bandasjer og håndklær til late-som-pasienter. Florence holdt nesten på å la Bamse bli liggende i bagen. Sykehus hørtes altfor nært i morgen ut. Men en student som het Alex, satte seg på kne ved bordet. «Du kjenner bamsen din best», sa Alex. «Vil du hjelpe meg å lytte?» Florence tok sakte fram Bamse.

Først viste Alex Florence et stetoskop: øreplugger, en bøyelig slange og en rund lytteskive. Med litt hjelp hørte Florence et ekte hjerteslag gjennom skiva mot sitt eget bryst. Dunk-dunk, dunk-dunk. «Hjertet ditt pumper blod rundt i kroppen», forklarte Alex. Så lyttet Florence på Bamse. Ingenting! «Stopp er veldig stille», bestemte Florence. Alex lo. Dette sykehuset var på liksom, men spørsmålene kunne være ekte.

De surret en liten bandasje rundt labben til Bamse. Florence stakk den løse enden forsiktig inn. «En bandasje kan holde en kompress på plass», sa Alex. «På et ekte menneske passer vi på at den ikke er for stram.» Bamse så veldig viktig ut. Florence holdt bamsen oppreist og spurte så: «Trenger Bamse en vaksine?» Spørsmålet virket som om det tilhørte noen andre. Det gjorde det ikke.

«Late-som-bamser trenger ikke det», sa Alex. «Mennesker får vaksiner for å hjelpe kroppen å lære seg å kjenne igjen bestemte bakterier og virus og kjempe mot dem. Det hjelper til å beskytte oss mot noen sykdommer.» Florence så på bandasjen til Bamse. «Kniper det?» Alex svarte uten å haste. «Det kan svi et øyeblikk. Du kan stille spørsmål og velge hva som hjelper deg å ha det bra.» Florence hvisket: «Egentlig er det jeg som er bekymret.» Alex lyttet til det også.

Før matpausen vasket alle hendene med såpe og vann. Florence husket mellomrommene mellom fingrene, og skylte og tørket nøye. Alex forklarte at det å hjelpe noen begynner med rene hender og med å vite når man skal hente en voksen. Florence kunne be om hjelp, hente noe som var trygt, eller sitte og lytte. Å være til hjelp betydde ikke å gjøre alt. Det hørtes mulig ut, selv uten et stetoskop.

Etter barnehagen tok mamma med Florence til parken. Bamse så på fra den åpne bagen mens Florence og Robin laget en sti av nedfalne blader. Robin skyndte seg rundt en sving, snublet og landet på det ene kneet. Leken stoppet. Ansiktet til Robin krøllet seg sammen. Florence kjente et rykk i magen og strakte seg mot det støvete skrubbsåret. Så stoppet hånden. «Mamma!» ropte Florence. «Robin har slått seg. Kom, er du snill!»

Mamma kom med en gang. Hun så til Robin og det lille skrubbsåret, som allerede hadde sluttet å blø. Hun hadde en førstehjelpspung i vesken og rent drikkevann på en flaske. Etter å ha vasket hendene hjalp mamma Florence å helle en forsiktig stråle vann over kneet. De lot skitten skylles bort i stedet for å gni. «Si fra hvis du trenger en pause», sa Florence til Robin.

Mamma tørket forsiktig huden rundt med ren kompress og åpnet et plaster. Hun viste Florence hvordan man holder i de klebrige endene, så puten i midten forblir ren. Sammen dekket de det lille skrubbsåret. Florence ble ved siden av Robin mens mamma så til det igjen. «Det sved», sa Robin. Florence hadde lyst til å love at ingenting noen gang skulle gjøre vondt igjen. I stedet sa Florence: «Jeg tror deg. Vil du at jeg skal bli her?» Robin nikket.

De satt på en benk til Robin følte seg klar til å gå. Mamma sa fra til Robins forelder om det som hadde skjedd. «Du ropte på meg først», sa hun til Florence. «Og du lyttet da Robin trengte en pause.» Florence så på Bamses bandasjerte labb som tittet fram fra bagen. Å hjelpe et ekte menneske hadde føltes annerledes enn å leke sykehus. Det hadde ikke vært noen perfekte ord. Å være nær hadde hjulpet likevel.

På legekontoret neste morgen kom bekymringen tilbake. Florences yngre søsken, Kit, var der til kontroll også. Kit gjemte seg bak mammas erme. Florence hadde lyst til å gjemme seg ved siden av Kit, men sa til legen: «Jeg er redd for vaksinen min.» Legen takket Florence for at hun fikk vite det. Hun lyttet på hjertet til Florence, forklarte kontrollen og svarte på spørsmålene. Hun skulle forklare før hun ga vaksinen også.

Florence valgte å sitte med mammas arm godt rundt seg og Bamse på fanget. «Kan jeg se på mamma?» Legen nikket. Florence pustet sakte ut, som om det var en skje suppe som skulle avkjøles. Et kort stikk; øynene ble våte. Mamma ble nær mens legen gjorde seg ferdig og satte på et lite plaster. «Jeg kjente det», sa Florence. «Og du fortalte oss hva du trengte», svarte mamma.

Så var det Kits tur til kontroll. Den lille hånden strakte seg ut fra mammas fang. Florence bøyde seg ned og rakte fram sin hånd. «Lytteskiva kan kjennes kald», sa Florence. «Du kan be henne vise deg den først.» Kit så legen varme stetoskopet mellom håndflatene. Sakte senket skuldrene til Kit seg. Florence trengte ikke å ha på seg stetoskopet nå. Det beste å tilby var en kjent hånd.

Før de gikk, satte legen seg på huk ved Florence. «Du ba om hjelp, lyttet til vennen din og fortalte meg hvordan du hadde det. Det er utmerkede omsorgsferdigheter.» Florence gliste til Bamse. Bekymringen hadde ikke forsvunnet ved et trylleslag. Den hadde gitt plass til spørsmål, et langsomt pust og noen andres hånd. «Bamses lege har veldig gode lytteører», sa Florence. Denne gangen hørtes i morgen litt roligere ut.