Kan jeg møte froskeprinsen? en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en konge som hadde mange døtre, og den yngste av dem het Emma. Av alle lekene sine var Emma aller mest glad i gullkula si. Like ved slottet lå en stor, mørk skog, og i skogkanten, under et gammelt lindetre, sto en eldgammel brønn. På varme dager likte Emma å sitte ved brønnen og leke; da kastet hun gullkula høyt opp i lufta og tok den imot igjen.

En ettermiddag kastet hun kula høyere enn noen gang før. Den glitret i solskinnet, gled mellom fingrene hennes, spratt én gang på steinene og falt, plask, ned i brønnen. Emma lente seg over kanten og så ned, men brønnen var så dyp at hun ikke kunne se bunnen.

Hun begynte å gråte, og hun gråt høyere og høyere, til en stemme sa: «Hva er det som er i veien, prinsesse?»

Emma så seg rundt. Opp av vannet stakk en frosk hodet, en tjukk, grønn frosk med gylne øyne.

«Å, er det deg, gamle vannplasker», sa Emma og tørket øynene. «Jeg gråter fordi gullkula mi har falt ned i brønnen.»

«Ikke gråt», sa frosken. «Jeg kan hente den opp til deg. Men hva får jeg av deg hvis jeg gjør det?»

«Hva du vil», sa Emma. «Kjolene mine, perlene mine, ja, til og med gullkrona jeg har på meg.»

«Jeg vil ikke ha kjoler eller perler eller kroner», sa frosken. «Men hvis du vil være vennen min, og la meg sitte ved siden av deg ved bordet, og spise fra den lille gulltallerkenen din, og drikke av det lille begeret ditt, og sove et trygt sted på rommet ditt, da dykker jeg ned og henter gullkula di opp.»

«Ja, ja, jeg lover, alt sammen!» sa Emma uten egentlig å tenke seg om. «Bare jeg får kula mi tilbake!»

Frosken dykket ned i det dype vannet. Like etter kom han opp igjen med gullkula i munnen og kastet den opp på gresset. Emma ble så glad at hun tok den og løp rett hjem med den, uten engang å si takk.

«Vent på meg!» kvekket frosken. «Jeg kan ikke løpe så fort som deg!» Men Emma ventet ikke.

Den kvelden satt Emma ved kveldsbordet med kongen og hele hoffet, da noe kom klatrende opp marmortrappen til slottet, plisj, plasj, plisj, plasj. Så banket det på døra, og en stemme ropte:

«Kongsdatter, yngste, lukk opp for meg! Husker du ikke hva du lovte meg nede ved brønnen i den svale skyggen?»

Emma løp bort til døra og åpnet den på gløtt. Der satt frosken. Hun smalt igjen døra og gikk blek tilbake til bordet.

«Hvem var det, vennen min?» spurte kongen. «Det var vel ikke et troll som ville bære deg bort?»

«Nei, pappa», sa Emma. «Bare en ekkel, våt frosk.» Og hun fortalte ham hva som hadde skjedd ved brønnen.

Kongen lyttet, og så sa han vennlig: «Det man har lovet, må man holde, særlig overfor noen som hjalp deg da du trengte det. Gå og slipp ham inn.»

Så åpnet Emma døra, og frosken hoppet etter henne helt bort til stolen hennes.

«Løft meg opp ved siden av deg», sa han.

Emma hadde ikke lyst, men kongen så på henne, så hun løftet ham opp på bordet. Hun dyttet den lille gulltallerkenen sin bort til ham, og de delte kveldsmaten sammen. Og mens de spiste, begynte Emma å se frosken litt annerledes. Han hadde veldig fine bordmanerer. Han fortalte morsomme historier om livet i brønnen. Og da hun lo av en av dem, så han så glad ut at hun oppdaget at hun satt og smilte til ham.

Da kveldsmaten var spist, gjespet frosken et stort froskegjesp. «Jeg er trøtt», sa han. «Kan jeg få et trygt sted å sove, slik du lovet?»

Emma nølte. Så kom hun på hvor snilt han hadde hentet kula hennes, og hvordan han hadde ventet ved den kalde døra i mørket. Hun bar ham opp på rommet sitt og redde en myk seng til ham på en silkepute ved siden av sin egen hodepute.

«God natt, frosk», sa hun. Og så, fordi han var vennen hennes nå, og et løfte er et løfte, bøyde hun seg ned og ga ham et snilt godnattkyss midt på det lille, grønne hodet hans.

I det samme øyeblikket glimtet det av lys. Puten glødet, og frosken var borte. I stedet sto det en ung prins med vennlige, gylne øyne.

«Takk», sa han. «For lenge siden forhekset en slem heks meg og gjorde meg om til en frosk. Bare en prinsesse som holdt løftet sitt og var virkelig snill mot meg, kunne bryte trolldommen.»

Neste morgen, da sola sto opp, kom en vogn trukket av åtte hvite hester kjørende opp til slottsporten. Bakpå sto prinsens tjener, trofaste Henrik. Da herren hans var blitt forvandlet til en frosk, var Henrik blitt så lei seg at han hadde latt legge tre jernbånd rundt hjertet sitt, så det ikke skulle briste.

Da vogna kjørte av gårde med prinsen og Emma for å besøke prinsens kongerike, lød det et høyt smell.

«Henrik, vogna går i stykker!» ropte prinsen.

«Nei, herre, det er ikke vogna», ropte Henrik. «Det er et bånd rundt hjertet mitt, som var fullt av sorg mens du var en frosk i brønnen.» Og to ganger til lød det et smell, da de to andre båndene også sprakk av glede.

Om kvelden kom de hjem igjen, og det ble holdt fest i slottshagen, med musikk og dans under lindetrærne, og kongen, Emma og prinsen spiste kveldsmat sammen ved et langt bord på plenen. Og fra da av holdt Emma gullkula si langt unna brønnen, selv om hun og prinsen ofte gikk og satte seg ved den for å minnes hvordan de møttes første gang.