Hans og Grete en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang, i utkanten av en stor skog, en fattig vedhogger som bodde med de to barna sine, en gutt som het Hans og en jente som het Grete. Det var harde tider, og noen kvelder var det bare en brødskalk til kveldsmat.

En dag sa vedhoggeren: «I morgen må vi gå langt inn i skogen og finne god ved som vi kan selge. Det er en lang vei, så vi drar tidlig.»

Grete var en jente som tenkte seg om. Den kvelden, da månen kom opp, smatt hun ut og fylte begge lommene sine med de bleke, hvite småsteinene som lå på tunet. «Man vet aldri», sa hun til seg selv.

Neste morgen gikk de inn i skogen. For hvert par skritt slapp Grete en stein bak seg, og steinene lå og skinte på stien som små hvite knapper. Da lommene var tomme, smuldret hun opp brødbiten sin og strødde smulene i stedet.

Langt inne i skogen tente faren et bål og sa: «Sitt her og hold dere varme mens jeg hogger ved. Jeg kommer tilbake og henter dere.» Hans og Grete satt ved bålet og lyttet til lyden av øksa hans, langt borte mellom trærne, til de sovnet.

Da de våknet, var det mørkt, bålet hadde sluknet, og lyden av øksa hadde stilnet. Et sted ute mellom trærne lette faren etter dem, men skogen var så stor at han ikke fant tilbake til stedet.

«Ikke vær redd», sa Grete. «Vi følger smulene tilbake til steinene, og steinene viser oss veien hjem.»

Men da de lette etter smulene, var det ingen igjen. En flokk små fugler hadde slått seg ned bak dem om ettermiddagen og spist opp hver eneste en.

Så hadde Hans og Grete gått seg vill i skogen. De gikk hele natta og hele neste formiddag og ble sultnere og trøttere for hvert skritt. Da, midt på dagen, sang en snøhvit fugl for dem fra en grein og fløy i forveien, og de fulgte den til en lysning.

Der sto et lite hus. Veggene var av pepperkake, taket var tekket med kake, og vinduene var av klart sukker.

«Å!» ropte Hans, og han brakk av et stykke av taket og begynte å gomle. Grete knasket på et sukkervindu.

Da ropte en tynn stemme innenfra:

«Knaske, knaske, knus, hvem er det som knasker på mitt hus?»

Døra gikk opp, og ut kom en gammel kone som støttet seg på en stokk. Hans og Grete skvatt, men hun smilte søtt til dem.

«Å, dere stakkars små», sa hun. «Kom inn, kom inn. Jeg skal gi dere god mat.»

Hun fylte bordet med pannekaker og melk, epler og nøtter og kaker av alle slag, og hun redde opp to små senger med hvite laken. Men da Grete sa at de måtte gå hjem om morgenen, ville den gamle kona ikke høre snakk om det.

«Bli», sa hun. «Bli og spis. Dere er altfor tynne.»

Den gamle kona var ikke så snill som hun så ut. Hun var en heks, og hun hadde bygd det søte lille huset sitt for å lokke barn inn. Neste morgen våknet Grete og så at Hans var stengt inne i et flettet bur ute på tunet.

«Jeg skal fete ham opp til han blir skikkelig tjukk», sa heksa og gned seg i hendene, «og du skal lage maten.»

Hjertet til Grete hamret, men hun var klok nok til ikke å la heksa se at hun var redd. Hun laget mat og vasket og sa ingenting, og hele tiden tenkte hun.

Heksa så svært dårlig. Hver morgen humpet hun ut til buret og sa: «Hans, stikk ut fingeren, så jeg kan kjenne om du blir feit.»

Så fant Grete en tynn kvist og stakk den inn mellom sprinklene til broren sin, og hver morgen stakk Hans ut kvisten i stedet for fingeren. Heksa kjente på den og brummet: «Fremdeles tynn som en pinne! Du blir jo ikke feitere i det hele tatt.»

Til slutt, en morgen, mistet heksa tålmodigheten. «Feit eller tynn, nå har jeg ventet lenge nok», sa hun. «Grete, krabb inn i ovnen og se om den er klar til baking.»

Ovnen var kjempestor og svart og fremdeles kald. Grete så på den, og hun skjønte heksas knep.

«Jeg vet ikke hvordan man kommer inn», sa hun, så uskyldig hun kunne. «Kan du vise meg det?»

«Din dumme gås», fnøs heksa. «Luka er stor nok. Se, til og med jeg kommer inn.» Og hun bøyde seg ned og krøp inn for å vise henne det.

Lynraskt slo Grete igjen den tunge jernluka og skjøv slåen for. Heksa banket og skrek der inne, men slåen holdt.

Grete løp bort til buret og åpnet det. «Hans, kom ut! Vi er frie!»

Hans hoppet ut, og de klemte hverandre og danset rundt på tunet. Så fant de bak komfyren en gammel trekiste full av perler og glitrende steiner, og de fylte lommene med så mange de kunne bære. De lot heksa bli i den kalde ovnen sin, der hun fremdeles skrek, og løp av gårde inn i skogen. Lenge etterpå hørte de at hun til slutt hadde vridd seg ut og dratt sin vei over fjellene, og at hun aldri mer bygde noe søtt lite hus.

Etter en stund kom de til et bredt vann uten bro og uten båt.

«Vi kommer oss aldri over», sa Hans.

Men en stor hvit and svømte like ved, og Grete ropte til den:

«Lille and, lille and, hør på oss to, Hans og Grete står her og venter ved vann uten bro. Her er ingen båt, og veien er lang, så bær oss over på ryggen din, én om gang!»

Anda kom padlende og bar dem over én om gangen, for som Grete sa, ville to bli for tungt for én liten and.

På den andre siden begynte skogen å se kjent ut. Natta falt på, månen kom opp, og der på bakken, hvit og skinnende i måneskinnet, lå den første av Gretes steiner. Og en til, og en til. De fulgte steinene hele veien gjennom skogen, til de så en lampe som lyste i et vindu. Det var deres eget vindu, der faren hadde latt lampen brenne hver eneste natt siden de ble borte.

Faren gråt av glede da han så dem. Og da de tømte lommene, trillet perler og glitrende steiner bortover bordet, så skapet hjemme aldri mer var tomt.

Og de tre levde lykkelige sammen alle sine dager.