Den lille piken med svovelstikkene en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var så grusomt kaldt. Det snødde, og det begynte å bli mørk kveld, for det var den siste kvelden i året, nyttårsaften. I kulden og mørket gikk en liten pike gjennom gatene i den gamle byen. Hun hadde ingenting på hodet, og hun gikk barbeint, for tøflene hun hadde hatt på seg om morgenen, var altfor store og hadde glidd av i snøen.

I det gamle forkleet sitt bar hun en bunt svovelstikker, og en bunt til holdt hun i hånda. Hun hadde ikke solgt en eneste fyrstikk hele dagen, og fingrene var så kalde at hun nesten ikke kjente dem.

«Svovelstikker!» ropte hun med liten stemme. «Hvem vil kjøpe svovelstikkene mine?»

Men folkene som skyndte seg forbi, var pakket inn i skjerf og frakker, og de var opptatt med sin egen kveld. Snøfnuggene la seg på det lange, lyse håret hennes, og ingen la merke til den lille piken med svovelstikkene.

Fra hvert vindu skinte lysene, og det luktet deilig av gåsestek ute på gata, for det var nyttårsaften. Piken fant en smal krok mellom to høye gamle hus, der vinden ikke nådde henne fullt så mye, og der satte hun seg og trakk føttene opp under seg.

Hendene hennes var nesten frosset stive. «Hvis jeg tente bare én stikke», tenkte hun, «kunne jeg kanskje varme fingrene litt.» Så tok hun en ut av bunten og strøk den mot veggen. Ritsj!

Som den sprutet og brant! Den brant med en varm, klar flamme, som et lite lys, og da hun holdt hånda rundt den, så piken noe vidunderlig. Det var som om hun satt foran en stor jernovn med blanke messingføtter, og ilden i den glødet så varmt at hun kunne kjenne det. Hun strakte fram føttene for å varme dem også, og så sluknet flammen. Ovnen var borte, og hun satt i den kalde kroken med den utbrente stikken i hånda.

Hun strøk en stikke til. Den blusset opp, og der lyset falt på veggen, ble veggen klar som glass, og hun kunne se rett inn i stua bak. Der sto et bord dekket med en snøhvit duk og fint porselen, og på det sto et helt festmåltid, gåsestek og epler og plommer, og det dampet fremdeles fra hvert fat. Så sluknet stikken, og det var bare den tykke, kalde veggen igjen.

Hun tente en tredje stikke. Og nå satt hun under det aller vakreste juletreet hun noen gang hadde sett, høyere enn noe hus, og glitrende med hundre lys. Hun løftet hendene mot det, og stikken sluknet. Men lysene på juletreet steg høyere og høyere, til hun så at det var de klare stjernene på himmelen. En av dem falt og trakk en lang lysstripe etter seg.

«Nå er det noen som tenker på meg», sa den lille piken. Det pleide bestemoren hennes å si, hun som hadde vært gladere i henne enn noen andre i hele verden.

Hun strøk den fjerde stikken mot veggen. Og der i skinnet sto bestemoren, så tydelig og så strålende, med det milde, smilende ansiktet sitt, akkurat slik hun hadde vært før.

«Bestemor!» ropte den lille piken. «Å, ikke gå fra meg!»

Bestemor smilte kjærlig til henne. «Min modige lille venn», sa hun. «Du må ikke sitte her ute alene i kulden. Husker du hva jeg alltid sa til deg? Når du trenger hjelp, må du be om det. Det finnes snille mennesker i verden. Gå og finn dem.»

Så sluknet stikken. Men smilet til bestemor ble værende hos den lille piken, varmt og lyst, selv i mørket.

Hun reiste seg, stiv av kulde, og gikk bortover gata på bare føtter til hun kom til et vindu der det fremdeles lyste. Det var bakeriet. Den lille piken trakk pusten dypt og banket på ruta.

Bakeren kom til døra med en gang. Han var en stor mann med mel på armene, og da han så den lille piken stå der i snøen, ropte han: «Du store min, barn, du er jo helt forfrossen! Kom inn, kom inn!» Og han svøpte henne inn i et teppe som han hentet bak disken, og satte henne ved sin egen store ovn.

Snart satt hun med et varmt brød i begge hender, snøen smeltet ut av håret, og varmen krøp tilbake i fingre og tær, akkurat som i det første synet hennes, bare at denne gangen var det virkelig.

Nyheter sprer seg fort i en gammel by. Bakerkona løp bort til naboene, og naboene kom en etter en. En kom med et par varme strømper, en annen kom med en kåpe, og den gamle damen tvers over gata kom med et par støvler som hadde tilhørt hennes eget barnebarn. Og bakerkona redde opp en seng ved ovnen, så den lille piken hadde et trygt og varmt sted å sove.

Ved midnatt ringte alle kirkeklokkene i byen det nye året inn, og den lille piken sovnet, varm og mett og trygg.

Neste morgen var klar og lys. Sola glitret på nysnøen, og det luktet nybakt brød i bakeriet. Bakeren og kona hans spurte den lille piken om hun ville bli og hjelpe dem i butikken, og hun sa ja. Og for første gang på veldig, veldig lenge var det varme og vennskap, og et nytt år fullt av håp foran henne.

Noen ganger, på klare netter, så hun fremdeles opp mot stjernene og tenkte på bestemoren sin. Og hun var helt sikker på at bestemor smilte.