Votten en personlig bok med barnet ditt som helten

En lys vintermorgen lå snøen myk og dyp over landsbyen. Røyken krøllet seg opp fra pipene, og bjørketrærne sto sølvfargede langs veien. Et barn tok på seg en bærrød kåpe, viklet det kremfargede skjerfet to ganger rundt halsen og tok bestemor i hånden. Bestemor hadde på seg den blå kåpen og det kremfargede skautet og bar en tildekket kurv til en nabo.

De gikk sakte, for snøen knirket under støvlene, og det var så mye å se på. Barnet svingte begge armene og sang en liten melodi. Et sted underveis gled en kremfarget vott ut av en liten hånd og falt i snøen. Den andre ble igjen i barnets knyttneve. Ingen av dem la merke til det, og veien førte dem videre.

Votten lå i en fordypning i ren snø, rund og ullen og fortsatt litt varm. En bitteliten brun mus kom forbi, skjelvende fra snute til hale. Hun snuste på åpningen og kikket inn. Det luktet ull og noens lomme. «For et nydelig hus,» pep hun, og hun krøp inn.

Snart kom en liten grønn frosk hoppende og blmyste over snøfonnen. Han hadde vært ute for lenge, og bena var stive av kulde. «Får jeg komme inn?» spurte han og kikket over kanten. «Det er plass hvis du ikke har noe imot værhårene mine,» sa musa. Frosken presset seg inn ved siden av henne, og ullen syntes å bli litt videre så de begge fikk plass.

En sandbrun hare kom spretten forbi bjørkestammen med høye ører. Han stoppet så brått at snøen sprutet fra potene. «Er det plass til én til?» spurte han. Musa og frosken rykket sammen. Votten sukket, strakte seg og laget plass som om den hadde ventet på ham hele tiden.

Så kom en rustrød rev som trådde pent i sine egne spor. Hun kjente lukten av den varme ullen og løftet haken. «En kald dag for en lang tur,» sa hun høflig. «Får jeg være med?» Haren, musa og frosken laget litt plass, og reven krøllet seg sammen inni. Bak henne dukket en myk grå ulv fram mellom trærne. Han var sliten og ganske sulten, men da han så den fulle votten, spurte han bare: «Er det et hjørne til meg?» Alle rykket sammen. Vottens åpning strakte seg, og inn kom han.

Nå var det ikke lenger en vott noen kunne bære. Den hadde svulmet opp som et lite lunt telt med runde ullvegger mot vinden. Ut av trærne kom en mild villsvin travende og snuste i snøen. «Er det sant at det er plass her?» grynte han. «Litt,» sa reven, «hvis vi alle puster inn.» Det gjorde de, og villsvinet kilte seg inn ved kanten.

Sist av alle kom en stor varmbrun bjørn, sakte og søvnig. Skrittene hans satte dype, runde avtrykk i snøen. Han stanset foran den teltstore votten og så på alle ansiktene som kikket ut. «Jeg vil gjerne komme inn,» brummet han, «og jeg lover å være forsiktig.» Ingen kunne si nei til en bjørn som spurte så pent. Votten strakte seg til maskene knirket, og bjørnen krøp inn og satt helt stille.

Det ble stille en stund. Dyrene var varme for første gang den dagen, og snøen falt lett rundt ullen. Så hoppet en loppe, en veldig liten loppe, opp på bjørnens store nese. Hun var så lett at ingen så henne, men bjørnen kjente et kile. Nesen rykket. Øynene knep seg sammen. Munnen åpnet seg på vidt gap.

«A-a-ATSJU!»

Nysingen for gjennom votten som et vindkast. Ut tumlet villsvinet, ulven, reven, haren, frosken og musa og rullet mykt ned i en dyp fonn av lett pudder. Ingen ble skadet. De satte seg opp, ristet seg og blunket mot hverandre. Så gikk hver sin vei inn mellom trærne. Den lille loppa hoppet etter dem, og bjørnen labbet av gårde og sa unnskyld til ingen spesielt.

Votten ble liggende, utvidet og tom, og snøen ble stille igjen.

Etter en stund kom bestemor og barnet tilbake langs veien etter å ha levert kurven. Barnet stoppet brått. «Votten min,» sa barnet. Der lå den i snøen, mye større enn før, med åpningen vid og ingenting inni. Rundt den var det spor, små avtrykk, hoppespor, store runde avtrykk som førte bort mot bjørketrærne. Bestemor løftet øyenbrynene og sa: «Vel, vel. Det ser ut til at noen har vært på besøk.»

De fulgte ikke sporene, for skogens ville folk liker å ha det i fred. Barnet tok opp votten med begge hender. Den var myk og varm, utvidet og slapp som en lue. Bestemor og barnet gikk hjem sammen og undret seg hele veien, mens himmelen ble rosa bak takene.

På kjøkkenet glødet ovnen, og en vevd duk lå på bordet ved siden av en tildekket kurv med bestemors bakst. Barnet la den store utvidede votten på bordet og den matchende ved siden av. Den ene var vanlig, og den andre så ut som den hadde husket halve skogen. «Hvem tror du det var?» spurte barnet. Bestemor smilte og skjenket to kopper varm melk. «Noen som trengte et varmt sted,» sa hun, «og fant et.»

Barnet nikket sakte, og ullen luktet svakt av snø og pels. Utenfor la vinterkvelden seg over landsbyen. Barnet satt tett inntil bestemor med begge vottene innen rekkevidde og tenkte på dyrene i snøen.