Tommeliten en personlig bok med barnet ditt som helten

For lenge siden, ved kanten av en stor skog, bodde en familie med sju barn i en liten hytte sammen med mor og far. Det året var tidene harde. Innhøstingen var tynn, spiskammeret nesten tomt, og de voksne brukte mange kvelder på å snakke lavt og bekymret.

Det yngste barnet var det minste av alle. De seks eldre søsknene glemte ofte at den lille lyttet. Men det yngste hørte alt og tenkte nøye over det, slik en klok person tenker over en knute før man drar i snoren.

En kveld hørte barnet at familien skulle dypt inn i skogen for å samle ved og lete etter mat. Det yngste sa ingenting. Ved daggry, før noen var våkne, listet barnet seg ned til bekken bak hytta og fylte en lomme med glatte hvite småsteiner, hver av dem rund og blank som en knapp.

Når familien la av gårde, løp de eldre barna foran langs den mosegrodde stien og lo av de høye trærne. Det minste gikk sist. For hvert par skritt gled en hånd ned i lommen, og en hvit stein falt mykt ned på mosen. Ingen la merke til det. Skogen ble mørkere og dypere, snart var de voksne langt bak, og barna var alene mellom stammene.

Den eldste så seg omkring og gispet. «Hvor er vi? Hvilken vei er hjem?»

Det minste barnet smilte. «Vent på månen,» sa det yngste. «Jeg har en hemmelighet.»

Når månen steg opp, stor og rund, begynte steinene å skinne på bakken som en sti av bittesmå sølvlamper. Det yngste tok ledelsen, og de seks eldre fulgte forundret på rekke, skritt for skritt, til det opplyste vinduet i hytta dukket opp mellom trærne. Foreldrene ventet ved døra, lettet og glade for å se dem.

Men de harde tidene tok ikke slutt. Snart måtte familien inn i skogen igjen. Denne gangen var døra låst tidlig, og barnet kunne ikke nå bekken. Alt det yngste hadde, var en brødskorpe. Så barnet smuldret den og lot smulene falle langs stien i håp om det beste.

Når månen steg den natten, var stien tom. Små fugler hadde kommet ned fra grenene, pikkende og flaksende, og hver eneste smule var borte. Barna snurret rundt. Trærne så like ut i alle retninger, og en ugle ropte et sted langt borte.

«Vi har gått oss vill,» hvisket den andre søsteren med tynn, bekymret stemme.

«Vi har gått oss vill,» innrømmet det minste. «Men vi er sammen, og det er et godt sted å begynne.»

De gikk til føttene gjorde vondt. Til slutt så de et varmt skjær foran seg og deretter en hytte, større enn noen de noen gang hadde sett. Tredøra var like høy som en låve. En stor lykt hang ved siden av og svaiet i vinden. Barna krøp sammen og stirret opp.

«Her bor en kjempe,» sa den eldste broren. «Vi bør dra.»

Så drønnet en dyp stemme innenfra, så lav at vinduene dirret. Noen tung gikk over gulvet. Døra åpnet seg på gløtt, og barna trakk seg tilbake. Kjempen så ned på dem og knurret at ingen gjester var velkomne, og at han ville låse porten for natten. Han tok en stor jernnøkkel og subbet ut på gårdsplassen, der han satte seg ved muren, gjesplet og gned øynene. Snart rullet snorkingen hans over hagen som torden.

Det minste barnet talte snorkene. «Stille nå,» hvisket barnet og tok den eldste søsterens hånd. «Det er en liten sideport ved vedstabelen. Følg meg, én om gangen, på tå.»

De seks eldre barna listet seg etter det yngste forbi den store muren, der kjempens skygge steg og sank for hvert åndedrag. Porten knirket bare litt. Én etter én smatt de gjennom, holdt pusten og ut i den kjølige natten.

På den andre siden av muren sto det ved portstolpen et par enorme støvler, polerte og blanke med sølvspenner. Det var kjempens sjumilsstøvler, og de summet svakt av magi. Det minste barnet hadde hørt om slike støvler i gamle fortellinger. Med et dypt åndedrag trådte barnet inn i dem, og støvlene krympet og la seg pent rundt de små føttene, akkurat passe.

Barnet tok ett skritt, og hele skogen suste forbi i en virvel av blader. Et andre skritt bar barnet over en elv. En bred, måneopplyst sti rullet seg ut foran dem, sølvfarget som et bånd, og åsene hoppet nærmere for hvert steg.

«Hold meg i hånden!» ropte barnet, og brødrene og søstrene grep fatt, den ene etter den andre, og ble båret av gårde i en leende kjede over enger, bekker og sovende landsbyer, til den lille hytta dukket opp under dem med lampen fortsatt tent.

Foreldrene løp forbauset ut. De holdt alle de sju barna tett og lovet at familien ville holde sammen, hva enn vinteren brakte.

Og ved døra satte det minste barnet fra seg en pose med hvite småsteiner og de magiske støvlene, for å minne alle på at klokskap, mot og et rolig hjerte kan finne veien, selv i den mørkeste skogen.