Sindbad sjøfareren en personlig bok med barnet ditt som helten

For lenge siden, i byen Bagdad, bodde det en ung kjøpmann som het Sindbad. Han hadde hørt sjømennenes fortellinger på markedet, om øyer der pepper vokste på trærne og hav så klare at man kunne telle fiskene, og han lengtet etter å se verden med egne øyne. Så han pakket sekker med krydder og baller med fargesterkt tøy, sa farvel til familien sin og dro ned elva til havnen i Basra.

Ved kaia ventet et skip av tre, en dhow med en høy, utskåret akterende og ett stort, trekantet seil. Bærere bar sekkene om bord, den gamle kapteinen ga ordre, og seilet fyltes av vind. «Farvel!» ropte Sindbad og vinket fra dekk til palmetrærne i Basra bare var en grønn strek på vannet.

Langt ute på det åpne havet hoppet delfiner ved siden av skipet, og flygefisker skjøt over bølgene som sølvpiler. Om kveldene, når himmelen ble fiolett, lente den gamle kapteinen seg mot rekka ved siden av Sindbad og pekte opp. «På land kan du spørre om veien», sa han. «Til sjøs er det stjernene som forteller deg den. Lær deg dem, så går du deg aldri vill.» Sindbad lærte dem én etter én, de klareste først.

En morgen kom skipet til en liten, grønn øy, så liten at man kunne gå rundt den før frokost. Kapteinen kastet anker, og sjømennene gikk i land med grytene og klesvasken sin. De tente et bål for å lage middag og satte et stort vaskekar av tre ved siden av, og Sindbad løp av sted for å utforske blant de få trærne.

Så rar øya var! Bakken var glatt og grå og varm, og da Sindbad trykket hånden mot den, kjentes den nesten som hud.

Så ristet øya. Den skalv, den vippet, og den begynte å heve seg opp av havet. Bålet hadde vekket den, for det var slett ikke en øy: Det var en kjempestor hval som hadde sovet så lenge i havflaten at det hadde vokst trær på ryggen dens!

«Tilbake til skipet!» ropte kapteinen. Sjømennene løp og plasket og klatret om bord, og vinden fylte seilet og bar skipet bort. Men Sindbad var på den andre siden av hvalen. Idet det store dyret blåste en fontene av sjøsprøyt høyt opp i lufta og gled ned i dypet, grep Sindbad vaskekaret av tre, klatret oppi og holdt seg godt fast.

Hvalen svømte bort, og skipet var forsvunnet bak horisonten. Hele den natten og hele neste dag fløt Sindbad alene på det vide havet, padlet med hendene og holdt øye med stjernene kapteinen hadde lært ham.

Til slutt bar bølgene karet til en stille strand. Sindbad klatret ut, strakte de stive beina og så seg rundt. På sanden sto noe enormt og hvitt: en glatt, rund kuppel, stor som et hus, uten dør og uten vindu. Sindbad gikk hele veien rundt den, femti skritt, og rørte ved det glatte skallet. Da forsto han det. Det var et egg! Egget til Rokk, kjempefuglen som sjømennene snakket om.

Akkurat da ble himmelen mørk, som om en sky hadde dekket sola. Det var ikke en sky. Det var Rokk som kom hjem til egget sitt, med vinger så brede som et skipsseil. Den store fuglen la seg ned på egget og sovnet.

Sindbad fikk en idé. Han viklet av seg det lange beltet sitt, listet seg nær og bandt det rundt det enorme beinet til Rokk, og holdt så fast i løkka. Om morgenen våknet Rokk, bredte ut vingene og steg til værs, og Sindbad steg med den. Over havet fløy de, over øyer og over fjell, med Sindbad trygt dinglende under den store fuglen, leende i vinden.

Til slutt landet Rokk i en dyp dal mellom høye klipper, og Sindbad knøt raskt opp beltet sitt. Rokk fløy av sted, og Sindbad så seg rundt og gispet. Hele dalbunnen glitret. Den var dekket av skinnende steiner, røde og grønne og klare som vann, som glitret i sola.

Sindbad fylte beltet sitt med noen av steinene. Men hvordan skulle han noen gang komme seg opp? Da hørte han stemmer høyt over seg. Kjøpmenn sto på klippetoppen, og de hadde fått øye på ham. De firte ned et langt tau med en kurv i enden, og Sindbad klatret oppi, og de dro ham opp, hånd over hånd, hele veien til toppen.

Kjøpmennene tok Sindbad med seg til en havn ved havet. Og der, fortøyd ved kaia, lå et skip han kjente: hans egen gamle dhow! Kapteinen holdt på å losse tøyballer, og da han så Sindbad, stirret han som om han hadde sett et spøkelse. Så lo han og kastet armene i været. «Dette er ballene dine!» ropte han. «Jeg har tatt vare på dem for deg hele tiden, enda jeg trodde vi hadde mistet deg til hvalen.» Og han ga Sindbad tilbake hver eneste en.

Sindbad seilte hjem på sitt gamle skip, forbi øyene og delfinene, hele veien opp elva til Bagdad.

Der kom en gammel bærer en kveld for å hvile seg i skyggen i Sindbads gårdsrom. Han het også Sindbad: bæreren Sindbad, som bar tunge bører hele dagen lang. Sjøfareren Sindbad inviterte ham inn, og naboene også, og de satte seg alle på puter rundt den lille fontenen under lyktene. Så fortalte sjøfareren Sindbad dem hele historien, om hvalen og vaskekaret, det digre egget, flyturen med Rokk og dalen med de skinnende steinene, og han delte gavene fra reisen med alle som var der.

«For en sjøfarer!» sa den gamle bæreren. Og Sindbad smilte, for han visste at han snart en dag skulle seile ut igjen.