Pepperkakemannen en personlig bok med barnet ditt som helten
Spring, spring, så fort du kan – helt hjem
Julaften baker vår lille helt en pepperkakemann, som hopper ut av ovnen og stikker av, mens han skryter av at ingen kan ta ham. Forbi den gamle kona og den gamle mannen, kua, hesten og bøndene løper vår lille helt etter, helt ned til elva, der en slu rev venter. Vår lille helt kommer akkurat i tide, og rømlingen lærer at hjemme er best.
Fargepalett: warm gingerbread brown, holly berry red and snowy cream
Eksempelsider
Eksempler på illustrasjoner fra eventyret. Boken din tegnes med ditt eget barn som helt, i historiens farger.
Pepperkakemannen: hele eventyret
Det var en gang, en snøfull julaften, i en liten hytte i utkanten av en landsby, en jente som het Molly som bestemte seg for å bake noe helt spesielt. Hun knyttet på seg forkleet, kjevlet ut et stort stykke krydret pepperkakedeig på det melede bordet og skar forsiktig ut en liten mann. Hun ga ham to korinter til øyne, et smil av kandisert kirsebær og tre hvite melisknapper nedover magen. Så satte hun ham inn i den varme ovnen.
«Sånn», sa Molly og lukket ovnsdøra. «Du skal bli verdens fineste pepperkakemann.»
Snart duftet hele hytta av ingefær og kanel. Da hun syntes han måtte være ferdig, åpnet Molly ovnsdøra, og ut hoppet Pepperkakemannen! Han landet på gulvet, tok et lite hopp og løp rett mot døra.
«Stopp!» ropte Molly. «Kom tilbake!»
Men Pepperkakemannen bare lo. Han løp ut døra og bortover den snødekte veien mens han sang:
«Spring, spring, så fort du kan! Du tar meg ikke, jeg er Pepperkakemann!»
Molly løp etter ham. På veien kom en gammel kone og en gammel mann gående hjem med juleinnkjøpene sine. «Nei, se, en pepperkakemann!» sa den gamle kona. «Stopp, lille venn!» sa den gamle mannen og viftet med stokken sin. Og så skyndte de seg etter ham de også.
Men Pepperkakemannen løp fortere og fortere og sang:
«Spring, spring, så fort du kan! Du tar meg ikke, jeg er Pepperkakemann!»
Han løp forbi en rimfrossen eng, der en stor brun ku sto og tygget høy. «Mø!» sa kua. «Stopp, Pepperkakemann! Du lukter så godt!» Og kua lusket tungt etter ham, mens Molly klatret over skigarden for å henge med.
Men Pepperkakemannen bare lo. «Jeg har løpt fra en jente, en gammel kone og en gammel mann», ropte han, «og fra deg kan jeg også løpe, det kan jeg!
Spring, spring, så fort du kan! Du tar meg ikke, jeg er Pepperkakemann!»
Han løp forbi en snødekt hestehage, der en hest sto og kastet med manen. «Iiihaha!» knegget hesten. «Stopp, Pepperkakemann!» Og hesten galopperte etter ham. Men Pepperkakemannen var fortsatt for rask.
«Jeg har løpt fra en jente, en gammel kone, en gammel mann og en ku», ropte han, «og fra deg kan jeg også løpe, det kan jeg!»
Han løp forbi et jorde der noen bønder holdt på å reparere en hekk. De slapp redskapene sine og ble med på jakten. «Stopp, Pepperkakemann!» ropte de. Men Pepperkakemannen bare lo og sang sangen sin enda høyere:
«Spring, spring, så fort du kan! Du tar meg ikke, jeg er Pepperkakemann!»
Han løp og løp, helt til han kom til ei bred elv. Og der måtte han stoppe, for pepperkakemenn kan ikke svømme. Hvis han ble våt, ville han bli bløt og smuldrete og gå i stykker.
Ved vannkanten satt en rev med en buskete rød hale og et svært lurt smil.
«God ettermiddag, Pepperkakemann», sa reven innsmigrende. «Du ser ut til å ha det travelt. Vil du at jeg skal bære deg over elva?»
Pepperkakemannen så seg tilbake. Molly, den gamle kona, den gamle mannen, kua, hesten og bøndene kom alle sammen oppover veien. «Ja takk!» sa han.
«Hopp opp på halen min», sa reven. Så Pepperkakemannen hoppet opp på revens hale, og reven begynte å svømme.
Litt etter sa reven: «Vannet blir dypere. Det er best du klatrer opp på ryggen min.» Så Pepperkakemannen klatret opp på ryggen hans.
«Det er enda dypere nå», sa reven. «Klatre opp på hodet mitt.» Så Pepperkakemannen klatret opp på revens hode.
«Enda dypere!» sa reven. «Fort, hopp opp på snuten min!» Og Pepperkakemannen hoppet opp på den ytterste tuppen av revens snute.
Nå begynte reven å slikke seg rundt munnen. Men akkurat i det øyeblikket kom Molly springende ned den snødekte skråningen.
«Rev!» ropte hun. «Ikke våg! Det er min pepperkakemann, og det er jul!»
Reven ble så overrasket at den senket snuten, og Pepperkakemannen så sjansen sin. Han hoppet over på en stor, flat stein midt i elva og derfra, stein for stein, hele veien tilbake til bredden der Molly sto. Reven så på Molly, og på hele flokken som kom bak henne, og bestemte seg for at den ikke var sulten likevel. Den listet seg bort i sivet og ble aldri sett igjen.
Pepperkakemannen sto i snøen, litt andpusten, og melisknappene hans skalv. «Du kom for å hjelpe meg», sa han, «enda jeg løp fra deg.»
«Selvfølgelig gjorde jeg det», sa Molly.
Pepperkakemannen så ned på føttene sine. «Unnskyld», sa han. «Jeg var skrytete og dum. Jeg trodde det lureste i hele verden var å stikke av. Men det var nær ved at jeg ble spist.»
«Bli med hjem, da», sa Molly. «Der er det varmt, og det er jul.»
Så gikk de to hjem sammen, side om side langs den snødekte stien, mens den gamle kona, den gamle mannen, kua, hesten og bøndene vinket farvel, og vinduene i hytta lyste langt der framme.
Den julaftenen satt Pepperkakemannen på en myk rød pute ved juletreet, ved siden av Molly, og så lysene blinke. Han stakk aldri av igjen. Og hver gang noen ba ham synge den gamle sangen sin, sang han den på en ny måte:
«Gå, gå, så sakte du kan, jeg er hjemme til jul, jeg er Pepperkakemann!»
Roller for familien din
Legg disse personene til i boken, så spiller de rollene med sine egne ansikter. Alle andre du legger til, er med som seg selv ved siden av helten.
- The Old Woman — passer for: Bestemor, Tante, Mamma, Noen andre
- The Old Man — passer for: Bestefar, Onkel, Pappa, Noen andre