Mauren og gresshoppen en personlig bok med barnet ditt som helten

En lys sommermorgen gikk et barn inn i en hage der gresset sto høyt og kløveren summet av bier. Nær stien hastet en liten maur av sted med ett eneste hvetekorn holdt høyt over hodet. Kornet var nesten like stort som henne selv, men hun bar det jevnt, steg for steg.

Rett over henne, på et bredt grønt blad, satt en gresshoppe med skinnende vinger. Han spilte på en liten fiolin, og melodien var så munter at marihønene så ut til å danse på strået. Da han så barnet, bukket han så dypt at bladet hans hoppet.

«God morgen!» sa han. «Sommeren er til for å synge. Kom og hør!»

Barnet lyttet en stund, for musikken var nydelig. Så så barnet ned på mauren, som ikke hadde stoppet å gå. «Hvor skal du med det kornet?» spurte barnet.

«Til spisskammeret mitt,» sa mauren, litt andpusten. «Sommeren er raus, men den varer ikke evig. Jeg vil gjerne være klar.»

Barnet syntes det hørtes fornuftig ut. «Kan jeg hjelpe til?» Mauren smilte og pekte på et jordstykke der korn hadde falt fra de høye strået. Barnet hentet en liten flettet kurv, og sammen plukket de opp kornene ett for ett. Mauren gikk foran til spisskammeret sitt, en rund dør gjemt under røttene på et gammelt tre. Inni var hyllene fortsatt tomme, men rene og tørre.

Hele dagen ble kurven tyngre, og hele dagen spilte gresshoppen. Av og til ropte han et muntert vers om solskinn og løvetann. Barnet vinket til ham, og han vinket med buen tilbake.

Etter hvert gled en grå sky over himmelen. En kjølig bris bølget gjennom gresset og vendte bladene. Barnet kjente den på begge armene, og mauren løftet hodet.

«Været er i ferd med å skifte,» sa mauren. «Vil du hjelpe oss, gresshoppe? Det er plass i arbeidet til ett par hender til.»

«Å, det er masse tid!» lo gresshoppen og tappet takten med foten. «Solen skinner fortsatt et sted. La meg få spille ferdig denne sangen.» Og han spilte videre, mens barnet og mauren så på hverandre og gikk tilbake til arbeidet.

Snart ble dagene kortere, og bladene på det gamle treet ble gylne og begynte å dale ned. Barnet og mauren bar inn de siste sekkene med korn og de siste lyse frøene. De satte dem på hyllene i pene rader til hele spisskammeret luktet av varmt brød og tørr sommer. Mauren sto i døråpningen og sukket fornøyd.

«Nå er vi klare,» sa hun. Barnet takket henne for at en hjelper fikk være med, og hun takket barnet tilbake.

Så en morgen våknet hagen hvit. Snø støvet over kvister og sopptak, og bittesmå snøfnugg virvlet i luften. Barnet, godt innpakket, kom ut for å se til spisskammeret og hørte en tynn, stille lyd. Det var en fiolin som spilte helt lavt.

Gresshoppen sto utenfor døren til spisskammeret med sammenfoldede vinger og føtter som var bleke av kulde. Sangen hans var blitt sakte som et gufs. «Jeg trodde jeg hadde mer tid,» sa han, uten snev av stolthet.

Barnet holdt ingen preken. Vinteren hadde allerede lært ham leksen, og barnet kunne se det. I stedet banket barnet forsiktig på, åpnet den lille skjermede døren og lot en stripe gyllent lykteskinn falle over snøen.

«Kom inn,» sa barnet. «Det er plass.»

Mauren kom med en liten skål varm suppe, som hun satte på et bord ved lykten. «Sett deg, gresshoppe,» sa hun. «En kald sanger kan ikke spille godt, men en varm kan.» Gresshoppen gikk inn og satte seg så nær gløden at vingene begynte å glitre igjen.

Når han hadde spist opp suppen, reiste han seg og la en hånd på hjertet. «Takk, begge to,» sa han. «Jeg nøt sommeren, men jeg glemte vinteren. Når våren kommer, lover jeg å hjelpe dere med å samle mat før jeg spiller en eneste tone.»

«Og du skal fortsatt spille,» sa mauren, «for de lange vinterkveldene er bedre med musikk.» Så stemte gresshoppen den lille fiolinen sin og spilte en mild melodi, og spisskammeret føltes som det varmeste stedet i hele hagen.

Til slutt smeltet snøen. Krokus stakk opp, så primula, og det gamle treet fikk et slør av friskt grønt. Mauren åpnet døren og fant gresshoppen som allerede ventet, med en kurv dobbelt så stor som hans egen rygg.

Barnet kom løpende med den flettede kurven. Mauren gikk foran, barnet bar, og gresshoppen arbeidet flittig og glad og nynnet en melodi mellom turene. Da de stoppet for å hvile i solen, tok han fram fiolinen og spilte, og mauren tappet takten med en fot.

Fra da av hadde hagen begge deler: frø til i morgen og sanger til i dag. Barnet, mauren og gresshoppen sørget for det sammen.