Hans i hell en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang et glad barn som het Hans, og som hadde vært på besøk hos en snill familie langt hjemmefra. Da besøket var slutt, svøpte familien en liten gullklump i en klut og la den i Hans' hender. «Dette er en gave», sa de. «Ta den med hjem med vår kjærlighet.»

Gullet var ikke større enn et hønseegg, men overraskende tungt. Hans puttet det i lerretsvesken, tok det opp igjen og puttet det tilbake. Tunge ting, bestemte Hans, er vanskelige å bære på en lang vei, selv om solen var varm og veien var vennlig.

Snart kom en reisende travende og førte en mild hest med skinnende brun pels. «For en fin ting det må være å ha en hest», sukket Hans. «Da ville jeg ikke trenge å bære på den tunge klumpen.»

«Er det sant?» sa den reisende med et smil. «Da bytter jeg hesten min mot gullet ditt.» Hans sa ja med en gang. Men Hans klatret ikke opp alene. I stedet tok barnet tauet og gikk ved siden av hesten og klappet den på den varme halsen. De gikk sammen i et jevnt, lykkelig tempo, og hesten så ut til å like selskapet.

Etter en stund kom de til et hus med et kvitkalket gjerde. Bak det sto en rolig brun ku som tygde langsomt og så verden gå forbi. Bonden lente seg mot porten. «Fin hest», sa han. «Fin ku», sa Hans. «Melk ville vært deilig på en varm dag.» Det varte ikke lenge før hesten sto på bondens gård, og Hans holdt kuas grime, og de rusla videre langs veien.

Dagen ble varmere. Hans drømte om kjølig melk, men en ku gir ikke melk til den som aldri har lært å melke. Hans klappet kua, fant bøtta tom og sukket. Så dukket det på en stille vei kantet av kløver opp en reisende med en liten rosa gris som tuslet etter i et løst tau.

«For en glad gris», sa Hans. «Det er lettere å gå med en gris enn med en ku.» Den reisende var enig, og slik gikk kua den ene veien og grisen den andre. Grisen snuste på kløveren, krøllet halen og fulgte Hans nedover veien som om de var gamle venner.

Så møtte Hans en landsbyboer som bar en hvit gås i en flettet kurv. Gåsas hode stakk fram, våkent og stolt. «Lubben og hvit», sa landsbyboeren. «Av fjærene kan man lage en fin pute, og hun er ikke noe bry i det hele tatt.» Hans så på grisen, så på gåsa, og byttet var gjort. Barnet bar gåsa varsomt i kurven og nynnet på en liten melodi.

Ettermiddagen gikk mot slutten da Hans kom til en mølle ved en brusende bekk. En møller sto i døråpningen med mel på forkleet og et smil så bredt som en låveport. Ved siden av ham lå en stor rund slipestein.

«En gås er en fin ting», sa mølleren. «Men en slipestein er til nytte i hvert hjem. Ta denne, så mangler du aldri noe å gjøre.» Hans, som likte å være imøtekommende, nikket og rakte fram gåsa. Mølleren rullet steinen bort til føttene til Hans og la en annen, mindre stein på i tillegg.

Hans løftet steinene. De var så tunge at knærne til barnet skalv og lerretsvesken gled ned fra skulderen. Skritt for skritt syntes steinene å bli enda tyngre. Hans peste og pustet og lurte på hvordan dagen hadde gått fra gull til dette.

Til slutt førte veien inn i en liten landsby, der en gammel steinbrønn sto under et lite tak i skyggen av bregner. En voksen hentet vann og nikket vennlig til Hans. «Forsiktig nå», sa den voksne og viste Hans hvordan man kan hvile steinene på den brede steinkanten mens man står trygt bak muren. Hans pustet lenge og takknemlig ut. «Takk», sa barnet. «Jeg ville bare ha noe å drikke.»

Men da Hans rakte etter koppen, gynget en av steinene, tippet og gled rett av kanten. Plask! Den sank ned i det dype vannet, og et øyeblikk senere fulgte den andre steinen etter. Den voksne grep Hans i ermet og holdt kanten trygg, og ingen lente seg ut over vannet.

Hans sto helt stille. Så boblet en latter opp, og den vokste og vokste til den fylte hele landsbyplassen. «Å, så heldig jeg er!» ropte Hans. «Ikke noe gull, ingen hest, ingen ku, ingen gris, ingen gås og ingen tunge steiner. Jeg har ingenting å bære på i det hele tatt!»

Barnet takket brønnen, takket den hjelpsomme voksne og la i vei nedover veien i løp. Lerretsvesken hoppet på skulderen, skoene banket i støvet, og hele himmelen så ut til å smile.

Da huset kom til syne, fløy døren opp. Hans' familie skyndte seg ned hagestien med åpne armer. «Du er hjemme!» ropte de. «Og hva har du med til oss?»

«Ingenting i det hele tatt», sa Hans leende, klemt midt blant blomstene. «Jeg er verdens heldigste barn, for jeg kom fram til dere.»