Den store påskeeggjakten en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var kvelden før påske, og Jakob sto ved det åpne vinduet på rommet sitt og så ut i hagen. Kirsebærtreet blomstret, påskeliljene nikket gule i bedet, og lufta luktet vår.

Da fikk han øye på noe. Nede i hagen, like ved hekken, satt en hare. En stor, brun hare med lange ører og en kurv på armen. Kurven var full av egg, malt i alle regnbuens farger.

«Det er påskeharen,» hvisket Jakob.

Men i det samme kom det et vindkast. Et stort, frekt vårvindkast som virvlet blomsterblader opp i lufta som snø. Det tok tak i kurven og veltet den. Eggene trillet utover gresset, i alle retninger, ut gjennom grinda, ned mot enga og helt bort mot skogen. Påskeharen hoppet etter dem, men vinden var raskere.

Da det begynte å skumre, listet Jakob seg ned trappa, tok på seg gummistøvlene og smatt ut i hagen. Fra vinduene i huset falt et varmt, gult lys over stien. Og der, på stien, satt påskeharen med den tomme kurven i fanget. Værhårene dirret, og ørene hang.

«Hva i all verden skal jeg gjøre?» sukket haren. «I morgen tidlig skal alle barna lete etter påskeegg, og nå har jeg ingen.»

Jakob satte seg på huk foran ham. «Jeg kan hjelpe deg,» sa han. «Jeg er flink til å finne ting.»

Haren så opp, og litt av bekymringen forsvant fra øynene hans. «Vil du virkelig det?»

Jakob hentet lykta fra boden og tente den. Lyset falt på gresset, og der så de det: små biter av fargede eggeskall, røde og blå og grønne, som lå som brødsmuler hele veien bort til grinda. De fulgte sporet ut gjennom grinda og ut på enga, der gresset var vått av kveldsdugg. Jakob gikk først med lykta, og påskeharen hoppet like bak.

Sporet gikk forbi hønsehuset. Jakob banket forsiktig på den lille døra. Inne på vagla, i halmen og varmen, satt ei brun høne og blunket.

«God kveld, høne,» sa Jakob. «Har du sett noen påskeegg trille forbi?»

«Klukk, klukk, det har jeg sannelig,» kaklet høna. «Noen trillet bort mot blomsterbedene, og resten rullet helt inn i skogen. Egg må man passe godt på, vet du.»

De skyndte seg bort til blomsterbedene. Og der, mellom påskeliljene, lå to egg, et gult og et lilla. Under en rød tulipan som bøyde hodet, som om den ville gjemme noe, lå et tredje, med hvite prikker. Jakob la dem forsiktig i kurven, som haren holdt åpen.

Under hekken lå et pinnsvin og sov i en haug med gamle blader. Det åpnet et søvnig øye.

«Snøft,» sa pinnsvinet. «Leter dere etter noe rundt og malt? Det ligger ett her i løvet. Det har holdt tærne mine varme.» Det pekte med snuten, og månen skinte ned på et blått egg.

Ved skogkanten sto et kirsebærtre fullt av hvite blomster. På en lav grein satt et lite fuglerede, og i redet lå et egg med grønne striper. Jakob sto på tærne. Fuglemora satt ytterst på greina og så rolig på ham.

«Jeg tar bare det malte,» lovte Jakob. Han løftet helt forsiktig det stripete egget opp og lot fuglemoras egne små egg ligge, trygge og varme. Fuglemora kvitret, som om hun sa takk.

Inne i den blomstrende skogen satt et ekorn på en stubbe med et stort, rødt egg mellom labbene. Det prøvde å bite i det.

«Dette er den største nøtta jeg noen gang har funnet,» sa ekornet. «Men den er veldig hard.»

«Det er et påskeegg,» sa Jakob vennlig.

Ekornet så på egget og så på påskeharen, og så fniste det. «Ja vel, da er det vel deres.» Det rakte egget fram, og Jakob tok imot det med begge hender.

Til slutt kom de til andedammen. Månen speilet seg i vannet, og to ender svømte bort til dem og snadret. «Rapp, rapp, se der ute!» Midt på dammen fløt en liten båt av bark, og i båten lå det siste egget, gult som en solsikke. Jakob fant en lang pinne, og med den dyttet han båten forsiktig inn mot land, litt etter litt, til han kunne løfte egget opp.

Men da de kom tilbake til hagen og telte eggene, hadde noen av dem fått sprekker da de trillet. Påskeharen så bekymret ut igjen.

«Det fikser vi,» sa Jakob. De gikk inn i boden, der det sto en eske med hvite egg og en mengde små krukker med maling. Jakob malte striper og prikker og stjerner, og påskeharen malte blomster med en pensel like tynn som et værhår. Snart lå det en hel rad med nye, fargesterke egg til tørk.

Like før sola sto opp, var kurven full igjen. Påskeharen hoppet opp på stien og vinket med det ene øret.

«Takk, Jakob,» sa han. «Uten deg hadde det ikke blitt noen påske i år.» Og så hoppet han av sted for å gjemme eggene før noen våknet.

Jakob listet seg inn og krøp til sengs, og han sov helt til sola skinte inn gjennom vinduet.

Påskemorgen sto bestefar på verandaen med en kaffekopp og smilte. «Jeg tror påskeharen har vært her,» sa han. «Klarer du å finne eggene?»

Det klarte Jakob. Han fant et gult egg mellom påskeliljene, et blått i løvet under hekken og et stripete ved kirsebærtreet. Han fant flere egg enn han noen gang hadde funnet før, og hver gang han fant ett, ropte bestefar hurra fra verandaen.

Det var den fineste eggjakten noensinne.

Og da Jakob så bort mot hekken, så han noe. To lange, brune ører som stakk opp over bladene. De vinket til ham.

Jakob vinket tilbake.