Den gyldne gåsa en personlig bok med barnet ditt som helten

Det bodde en gang en vedhugger i utkanten av en stor skog sammen med sine tre barn. De to eldste var kjappe med munnen og enda kjappere med meningene, og de likte å si at den yngste var for vanlig og stille til å være til noen nytte. Den yngste svarte aldri igjen. Den yngste fortsatte bare å gjøre små, vennlige ting, som folk sjelden la merke til.

En morgen tok det eldste barnet med seg en øks for å hente ved, med en søt kake og en flaske bærsaft i en kurv. Ved en gammel trestubbe satt en liten gammel mann, trett og sulten. «Vil du dele en bit og en slurk?» spurte han. «Da blir det mindre igjen til meg,» sa det eldste barnet og gikk videre. Snart gled øksa og ga en vond arm, og det eldste barnet haltet hjem. Det mellomste prøvde neste gang, sa akkurat det samme til den gamle mannen og kom hjem med en vond fot.

«La meg prøve,» sa den yngste. «Du går bare vill,» sa de andre. Men den yngste pakket et vanlig brød og en mugge vann, det eneste som var igjen på kjøkkenet, og gikk inn mellom trærne.

Den lille gamle mannen satt fortsatt ved stubben. «Vil du dele maten din?» spurte han. «Det er bare brød og vann,» sa den yngste, «men du er velkommen. La oss dele.» De satte seg side om side, og brødet smakte som en festmåltid og vannet som klar kildemusikk.

Den gamle mannen smilte. «Du ga det lille du hadde, så jeg gir det jeg vet. Gå til det høye treet med den hule stammen og se inn. Lykken din venter der.»

Den yngste takket og fant treet. Inne i hulen satt en gås med fjær som skinte mykt gylne, som soloppgang over kornet. Gåsa la hodet på skakke og ga fra seg et høflig gakk. «Hei,» sa den yngste. «Har du lyst til å bli med meg?» Gåsa så ut til å tenke seg om, og steg så rolig inn i armene til barnet.

Den yngste brettet en klut rundt gåsa for å holde den varm og trygg og bar den langs skogstien mot landsbyen. Utpå kvelden kom lysene fra et vertshus til syne, og barnet bestemte seg for å overnatte der.

Tre gjester på vertshuset var nysgjerrige på den skinnende fuglen. Den første, en skredder, hvisket: «Bare én liten fjær. Ingen vil bry seg.» Men i samme øyeblikk skredderen rørte den gylne halen, ble hånden sittende fast og ville ikke slippe. Den andre gjesten, en ostehandler, dro i skredderens erme for å få ham løs og ble sittende fast. Den tredje, en spillemann, dro i ostehandlerens frakk og ble også sittende fast. Der sto de på en rekke, dro og peste og sa «Å nei» med tre forskjellige stemmer.

«Jeg beklager så mye,» sa den yngste. «Jeg vet ikke hvorfor dette skjer.» Gåsa derimot var helt rolig og klar til å gå videre. Så om morgenen løftet den yngste gåsa og gikk av gårde gjennom landsbyen, og de tre gjestene hadde ikke noe valg annet enn å følge etter, hoppende og snublende og beklagende seg til alle de passerte.

En baker med et brett rundstykker skyndte seg bort for å hjelpe og ble sittende fast bakerst i rekka. Så kom en lykttenner, så en gutt med en trille, så en kvinne med en kurv egg, som hun holdt veldig forsiktig over hodet. Rekka slingret seg gjennom smugene. Hundene bjeffet, barna klappet, og hatter fløy av gårde.

På landsbytorget lå kongens slott. Kongens datter, en ung prinsesse, hadde ikke ledd på veldig lenge, og kongen var bekymret. Gjøglere hadde slått koll, sangere hadde sunget, men ingenting hjalp. Hun satt på balkongen med haken i hendene.

Så fikk hun øye på det yngste barnet som gikk stolt over torget med en gyllen gås, fulgt av en skredder med flaksende saks, en ostehandler som jaget etter osten sin som rullet, og en spillemann som hoppende hveste fram en melodi. Først fnisset prinsessen litt. Så litt høyere. Så lo hun til hun måtte holde seg fast i balkongrekkverket, og latteren klang ned over torget.

Kongen skyndte seg ut. «Jeg lovet en kongelig velkomst til alle som kunne få datteren min til å le,» sa han. «Men en velkomst begynner ved et bord. Kan du hente brød og vann nok til at alle kan dele?»

Den yngste tenkte på den gamle mannen i skogen. Og der sto han ved kanten av torget og smilte. Bakeren, som fortsatt satt fast i rekka, fikk en hånd løs og rakte fram en kurv med varmt brød, og brønnvokteren kom med en kjølig steinmugge med vann. Den yngste bar begge deler bort til kongen, som brøt brødet, skjenket vannet og sa at det var det beste måltidet han noen gang hadde spist.

I det øyeblikket ristet gåsa glad på seg. Den gylne fjæren slapp, og hele rekka veltet løs i en haug av frakker og latter, uten at noen kom til skade.

Så bar landsbyboerne ut lange bord og tente lykter. Den yngste og prinsessen satt side om side og lo av den store paraden, og gåsa hvilte på en pute mellom dem. Til og med de to eldre søsknene kom, litt skamfulle, og den yngste ga dem brødet. Alle delte, og bordet var fullt.

Og slik gikk den yngste, som en gang ble kalt vanlig og stille, hjem med en gås, en lomme full av venner og en varm velkomst fra hele kongeriket.