Den bestøvlede katten en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en møller som hadde tre sønner. Da han ble gammel og ga bort alt han eide, fikk den eldste sønnen mølla, den mellomste fikk eselet, og den yngste fikk ikke noe annet enn katten.

«Ja ja», sukket den yngste sønnen og satte seg på trappa, «brødrene mine kan tjene til livets opphold med en mølle og et esel. Men hva i all verden skal jeg med en katt?»

Katten, som hadde hørt hvert eneste ord, satte seg ved siden av ham og dirret med værhårene.

«Ikke vær bekymret, herre», sa han. «Bare gi meg et par støvler, så jeg kan gå gjennom kratt og bringebærbusker, og en god, sterk sekk. Du skal snart få se at du ikke er så dårlig stilt likevel.»

Møllersønnen ble så forbløffet over å høre en katt snakke at han gjorde akkurat som han ble bedt om. Han brukte de siste myntene sine på et par flotte støvler og en solid sekk. Katten dro på seg støvlene, trampet med føttene, beundret seg selv i en vannpytt, slengte sekken over skulderen og dro av gårde for å skaffe dem lykken. Og fra den dagen kalte alle ham Den bestøvlede katten.

Katten gikk ut i skogen, la noen salatblader i bunnen av sekken og la seg helt stille ved siden av den. Snart kom en lubben ung kanin hoppende og stakk snuten inn, og katten trakk i snora. Dag etter dag fanget han kaniner og rapphøns i sekken sin. Men han spiste ikke en eneste en, for han hadde en plan som bare han visste om.

Han bar den første kaninen til slottet, marsjerte rett bort til kongen, feide av seg hatten med et dypt bukk og sa: «Deres Majestet, jeg har med en gave fra min herre, markisen av Carabas.»

«Markisen av hvem?» sa kongen. Ingen hadde noen gang hørt om ham.

«Av Carabas, Deres Majestet», sa katten, som om alle visste det. «Han sender Dem sine varmeste hilsener.»

Kongen var svært glad i kanin. «Si til herren din at jeg takker ham», sa han.

Neste dag kom katten med to rapphøns, og dagen etter med to til. Uke etter uke kom han med gaver, alltid «fra markisen av Carabas», til kongen nesten ikke kunne vente med å møte denne gavmilde markisen.

En morgen hørte katten at kongen og datteren hans, prinsessen, skulle kjøre langs elva akkurat den dagen. Han løp hjem til herren sin.

«Fort, herre», sa han. «Gå og bad i elva, akkurat der jeg sier, og overlat resten til meg.»

Møllersønnen skjønte ingenting, men han gjorde som katten sa. Han vasset ut i elva for å bade, og akkurat da kom kongens vogn rullende bortover veien. Katten løp ut foran den og viftet med hatten.

«Hjelp! Hjelp!» ropte han. «Markisen av Carabas er blitt frastjålet klærne sine mens han badet!» I virkeligheten hadde katten gjemt de gamle, lappede klærne til den unge mannen under en stor stein.

Kongen kjente igjen katten med en gang. Han sendte tjenerne sine løpende tilbake til slottet etter et fint nytt sett med klær, det beste han hadde. Da møllersønnen hadde kledd på seg, så han så flott ut at prinsessen smilte til ham, og kongen inviterte ham til å kjøre med i den kongelige vogna.

I mellomtiden løp katten i forveien bortover veien. Han kom til en eng der folk holdt på å slå høy.

«Gode folk», sa katten, «kongen kommer denne veien. Når han spør hvem engene tilhører, så si at de tilhører markisen av Carabas. Det vil gjøre alle glade, det lover jeg.»

Slåttefolkene syntes det var en svært merkelig bønn fra en katt i støvler, men de likte ham, og de lovet det. Så da kongens vogn kom forbi og kongen spurte: «Hvem tilhører disse fine engene?», ropte de alle sammen: «De tilhører markisen av Carabas!»

Katten løp videre og videre, og på hver eng ba han om det samme, og overalt fikk kongen det samme svaret. Kongen ble mer og mer imponert.

Til slutt kom katten til et staselig slott. Han hadde fått vite at det tilhørte et troll, et skrytete troll som eide all jorda i milevis omkring og ikke var snill mot folkene som arbeidet på den. Katten banket på porten, og trollet slapp ham inn.

«Jeg har hørt», sa katten og bukket dypt, «at De har en fantastisk evne. Folk sier at De kan forvandle Dem til hvilket dyr De vil. Til og med til en løve eller en elefant.»

«Det kan jeg så visst», sa trollet stolt, og for å bevise det forvandlet han seg til en løve som brølte så høyt at vinduene klirret. Katten hoppet opp på en hylle av skrekk.

Da trollet var blitt seg selv igjen, klatret katten ned og sa: «Svært imponerende. Men alle kan være store. De kan vel neppe forvandle Dem til noe riktig lite? En bitte liten mus, for eksempel? Nei, det er nok altfor vanskelig.»

«Altfor vanskelig?» brølte trollet. «Se her!» Og han klarte ikke å la være å skryte. På et øyeblikk forvandlet han seg til en bitte liten grå mus og pilte bortover gulvet.

Katten hoppet ikke på den. I stedet jaget han den lille musa tvers gjennom salen, ut døra, over borggården og ut gjennom slottsporten. Så lukket han porten godt etter den. Trollmusa pilte av gårde over jordene, og den kom aldri tilbake.

Akkurat da kom kongens vogn skramlende over vindebrua. Katten løp ut for å ta imot den og feide av seg hatten.

«Velkommen, Deres Majestet», sa han, «til slottet til markisen av Carabas!»

Kongen var begeistret. Der sto et staselig slott med fine enger rundt, og en velkledd ung markis steg ut av vogna med prinsessen under armen. Møllersønnen trodde nesten ikke sine egne øyne, men han ønsket alle hjertelig velkommen til sitt nye hjem. Kokkene på slottet hadde laget et festmåltid, og de satte seg alle sammen til bords.

Møllersønnen og prinsessen ble de aller beste venner, og med tiden giftet de seg. Folkene som arbeidet på jordene, ble endelig behandlet godt. Og Den bestøvlede katten ble en fornem herre, som gikk med de fineste støvlene i hele riket og aldri mer trengte å fange en mus, bortsett fra bare for moro skyld.