Side én i boken vi fikk tilbake
Et ekte eksempel · Alice i Eventyrland
Olivia og den underlig vidunderlige dagen
Ned i kaninhullet og rarere for hver side
Laget her av ett eneste bilde av Olivia, 4 år. Barnet ditt kan også bli helten i denne historien – hver side tegnet med barnets eget ansikt.
Olivia er ikke et ekte barn: bildet er AI-generert.
Bla i boken om Olivia
Slik ble boken tegnet
- BarnOlivia, 4 år
- HistorieAlice i Eventyrland
- Bok10 sider, ett bilde
- BildestilIllustrert
- IllustrasjonsgradMiddels
- IllustrasjonsstilLysende tegning
Loading your story book…
0%
Hver side i boken til Olivia
Det samme ansiktet fra første til siste side, malt i én stil. Dette er sidene nøyaktig slik de ble.
Ettermiddagen ved elvebredden føltes lang og kjedelig, og den åpne boken til Olivia hadde ingen bilder verdt å telle. Da skyndte en hvit kanin i vest seg forbi. «Sent, sent, forferdelig sent!» mumlet han, og Olivia satte seg opp med et spørsmål som boblet inni henne. Olivia fulgte den travle kaninen i vest rett ned i et kaninhull. Ned tumlet hun, sakte som en svevende fjær, forbi flytende skap og teskjeer. «For en underlig trapp!» sa Olivia, mens kaninen flagret under henne ned til Eventyrland. Olivia landet mykt i en lang hall der hver eneste dør var låst. På et glassbord lå én gyllen nøkkel, lys som en liten sol. Olivia prøvde den forsiktig: Den passet bare i den minste døren, altfor liten for henne. En bit kake fikk Olivia til å vokse så høy at hun kunne kikke over trærne. «Å, hei, tretopper!» hvisket hun. Så gjorde en slurk fra en merkelig flaske Olivia like liten som en tekopp, og hun smatt under den lille døren inn i en hage som luktet solskinn. Ved en kjempestor sopp var Olivia sin vanlige størrelse igjen. En blå larve røykte pipe og spurte: «Hvem er du egentlig?» Olivia la hendene bak ryggen. «Jeg er Olivia, og jeg er fire år – selv når jeg er en helt annen størrelse.» Olivia spurte en stripete katt hvilken vei hun skulle gå. «Den veien fører et sted, og denne veien gjør det også,» sa han, helt sant og ikke det minste nyttig. Olivia løftet begge hendene, helt forvirret, mens han bleknet bort og lot gliset bli igjen til sist. Under trærne ble Olivia med Hattemakeren og Marsharen på et teselskap som aldri tok slutt. «En kopp til!» ropte Hattemakeren, selv om hver kopp var full. Olivia fniste og helte late-som-te i et tomt eikenøttskall. Olivia fant tre spillkort-gartnere som malte hvite roser røde, kjempefort. «Før dronningen merker det!» hvisket en av dem og veltet malingsspannet. Olivia løftet hendene for å advare dem om sølen som bredte seg, og de stokket seg forsiktig rundt den uten å søle en eneste dråpe til. Under krokketspillet ropte dronningen: «Alle må la meg vinne!» Olivia holdt flamingoen sin forsiktig og sto rett opp og ned. «Vær så snill, ikke rop; alle fortjener en tur,» sa Olivia bestemt. Da dronningens ball trillet forbi buen, blunket dronningen, og så gikk hun med på å prøve igjen, høflig denne gangen. Den hvite kaninen skyndte seg forbi Olivia enda en gang, på leting etter hanskene sine. Olivia fikk øye på dem ved siden av en blomsterpotte, og værhårene hans lyste opp. Han førte henne rett til den lille døren og den lange klatreturen opp kaninhullet. Olivia kom ut i solskinnet, klar til å fortelle sin underlig vidunderlige historie.
Neste helt kan være barnet ditt
Last opp ett bilde av barnet ditt og velg et eventyr. Hver side tegnes med barnets ansikt, i stilen du velger. Nye kontoer starter med 20 gratis kreditter.
Lag en til barnet ditt Se dette eventyret
Bildet du laster opp, brukes bare til å tegne boken din og slettes fra serveren vår så snart boken er ferdig.