Alice i Eventyrland en personlig bok med barnet ditt som helten

Alice satt ved siden av søsteren sin på elvebredden en lang og kjedelig sommerettermiddag og hadde ingenting å gjøre. Søsteren leste i en bok, men det var verken bilder eller samtaler i den, og «hva er vitsen med en bok», tenkte Alice, «uten bilder eller samtaler?»

Plutselig løp en hvit kanin med rosa øyne tett forbi henne. Kaninen tok fram en klokke fra vestlomma, så på den og sa: «Å kjære! Å kjære! Jeg kommer for sent!» Og Alice spratt opp, for hun hadde aldri før sett en kanin med vest, enn si med en klokke å ta opp av den.

Hun løp over jordet etter den, akkurat tidsnok til å se den smette ned i et stort kaninhull under hekken. I neste øyeblikk smatt Alice ned etter den, uten én eneste gang å tenke på hvordan hun skulle komme seg opp igjen.

Kaninhullet gikk rett ned, og Alice falt og falt og falt. Enten var hullet veldig dypt, eller så falt hun veldig sakte, for hun hadde god tid til å se seg omkring.

Dunk! Hun landet i en haug tørre blader og slo seg ikke det minste. Hun befant seg i en lang gang full av dører, men hver eneste en var låst. På et lite glassbord lå en bitte liten gullnøkkel, og bak et forheng fant Alice en liten dør, knapt førti centimeter høy. Nøkkelen passet, og gjennom døra kunne hun se den vakreste hagen man kan tenke seg. Men hun fikk ikke engang hodet gjennom døråpningen.

På glassbordet sto det nå en liten flaske med en lapp som det sto DRIKK MEG på. Alice drakk, og hun begynte å krympe, mindre og mindre, til hun bare var tjuefem centimeter høy. «Nå kan jeg komme gjennom den lille døra!» tenkte hun. Men å kjære, hun hadde latt gullnøkkelen ligge oppe på bordet, og dit nådde hun ikke.

Under bordet fant hun en liten kake som det sto SPIS MEG på. Hun spiste den, og denne gangen skjøt hun i været, opp og opp, høyere enn trærne, til hodet dunket i taket.

«Merkeligere og merkeligere!» ropte Alice. «Ha det, føtter!»

Stakkars Alice. Nå var hun altfor stor til å komme gjennom døra, og hun satte seg ned og gråt store, tunge tårer som plasket på gulvet, til det var en hel dam rundt henne. Så fant hun en liten vifte, og da hun viftet seg med den, krympet hun igjen, så fort at hun skled og falt plask ut i dammen av sine egne tårer. Hun svømte over den sammen med en svært våt Mus, og til slutt krabbet de opp på bredden, klissvåte.

Der var Den hvite kaninen igjen, som trippet omkring og mumlet: «Hertuginnen! Å, pelsen og værhårene mine! Hvor kan jeg ha mistet hanskene mine?» Alice hjalp til med å lete, og hun fant dem under en bregne. Kaninen nappet dem til seg og skyndte seg av gårde uten så mye som å si takk.

Alice gikk videre inn i skogen, og der, øverst på en stor sopp, satt en stor blå Larve og røkte på en lang pipe.

«Hvem er du?» sa Larven.

«Det vet jeg knapt akkurat nå», sa Alice. «Jeg har forandret meg så mange ganger siden i morges.»

Larven var ikke til stor hjelp, men før den krabbet sin vei, fortalte den henne at den ene siden av soppen ville gjøre henne større og den andre siden mindre. Alice tok vare på en bit av hver, så hun fra da av kunne være nøyaktig så stor som hun ville.

Litt lenger borte satt en Katt med et kjempestort glis oppe i et tre.

«Kjære Cheshire-pus», sa Alice, «vil du være så snill å si meg hvilken vei jeg bør gå herfra?»

«Det kommer an på hvor du vil hen», sa Katten.

«Jeg bryr meg ikke så mye om hvor», sa Alice.

«Da spiller det ingen rolle hvilken vei du går», sa Katten. Og den bleknet sakte bort, med begynnelse i haletippen og slutt med gliset, som ble hengende i lufta en god stund etter at resten var borte.

Under et tre foran et hus var et langt bord dekket til te, og Marsharen og Hattemakeren satt og drakk te der, med en søvnig Sjusover klemt inn mellom seg.

«Ikke plass! Ikke plass!» ropte de da de så Alice komme.

«Det er masse plass», sa Alice, og hun satte seg i en stor lenestol ved den ene enden av bordet.

Det var det rareste teselskapet hun noen gang hadde vært i. Klokka til Hattemakeren hadde stoppet på seks, så det var alltid tetid, og hver gang koppene var skitne, flyttet alle seg bare én plass bortover. Hattemakeren kom med gåter som ikke hadde noe svar, og Sjusoveren sovnet hele tiden i tekanna. Til slutt reiste Alice seg og gikk, og så vidt noen vet, holder det teselskapet fremdeles på.

Endelig fant hun veien inn i den vakre hagen. Tre gartnere, som så ut akkurat som spillkort, holdt ivrig på å male hvite roser røde, veldig fort.

Akkurat da lød det trompeter, og inn kom Hjerterkongen og Hjerterdronningen med hele hoffet. Dronningen så på rosene, og på gartnerne, og på Alice.

«Hogg hodet av dem!» skrek hun.

«Tøys!» sa Alice, svært høyt og bestemt, og Dronningen ble stille.

Så spilte alle krokket. Ballene var levende pinnsvin, køllene var levende flamingoer, og soldatene bøyde seg framover for å lage buene. Dronningen stormet rundt og ropte «Hogg hodet av ham!» eller «Hogg hodet av henne!» omtrent én gang i minuttet. Men Alice la merke til at ingen noen gang mistet hodet på ordentlig, og hun fant ut at Dronningen bjeffet mye mer enn hun bet.

Like etterpå var det en rettssak om noen stjålne terter, og det hele var det rene tøv.

«Straffen først», ropte Dronningen, «dommen etterpå!»

«Tull og tøys!» sa Alice, og nå hadde hun vokst tilbake til sin vanlige størrelse. «Hvem bryr seg om dere? Dere er ikke annet enn en kortstokk!»

Med det samme løftet hele hoffet seg opp i lufta og kom flagrende ned over henne som en hel kortstokk. Alice prøvde å feie dem bort, og akkurat da skyndte Den hvite kaninen seg forbi én gang til.

«Denne veien!» ropte den. «Å, ørene og værhårene mine, så sent det er blitt!» Og den førte henne rett til den lille døra og opp gjennom det lange, lange kaninhullet, rundt og rundt og opp og opp, til Alice kjente sola i ansiktet.

Hun slo opp øynene, og hun lå på elvebredden med hodet i fanget til søsteren sin, og søsteren børstet forsiktig noen visne blader bort fra ansiktet hennes.

«Våkn opp, kjære Alice», sa søsteren. «For en lang søvn du har hatt!»

«Å, jeg har hatt en så merkelig drøm!» sa Alice. Og hun fortalte søsteren alt sammen.