Trollmannen fra Oz en personlig bok med barnet ditt som helten

Dorothy bodde midt ute på den store grå prærien i Kansas, hos onkel Henry, som var bonde, og tante Em, som var bondens kone. Huset deres var lite og grått, gresset var grått, og til og med himmelen var grå. Det eneste som ikke var grått, var Toto, en liten svart hund med kvikke øyne, som fikk Dorothy til å le hele dagen lang.

En ettermiddag ble himmelen mørk, og en fryktelig vind kom virvlende over prærien.

– En syklon! ropte tante Em og rev opp luka til stormkjelleren. Fort, Dorothy, løp ned i kjelleren!

Men Toto hoppet ut av armene til Dorothy og gjemte seg under senga, og mens Dorothy løp etter ham, ristet huset, snurret rundt to ganger og steg sakte opp i lufta. Høyere og høyere gikk det, helt opp på toppen av syklonen, og der seilte det av gårde like mykt som en ballong. Etter en stund krøp Dorothy opp i senga med Toto ved siden av seg og sovnet tungt.

Hun våknet av et mykt dunk. Solskinnet strømmet inn gjennom vinduet. Utenfor lå grønne enger, lysende blomster og en glitrende bekk, og bort mot henne kom tre små menn kledd helt i blått, med runde, spisse hatter med små bjeller rundt bremmen, og en liten gammel dame i en hvit kjole som glitret av stjerner.

– Velkommen til Munchkinenes land, sa den lille gamle damen. Jeg er heksa fra nord, en god heks. Huset ditt kom så brått ned at den onde heksa fra øst løp sin vei av bare skrekk, så fort at hun løp rett ut av skoene sine. Her kommer hun aldri mer til å plage noen. Og hun holdt fram et par skinnende sølvsko. De er dine nå. Det er en trolldom i dem, men ingen vet hvilken.

– Takk, sa Dorothy. Men jeg vil hjem til tante Em og onkel Henry.

– Da må du gå til Smaragdbyen og spørre den store Trollmannen fra Oz, sa heksa. Følg veien av gul murstein, så kan du ikke gå feil.

Så Dorothy tok på seg sølvskoene, som passet som om de var laget til henne, og la i vei bortover veien av gul murstein med Toto travende like bak.

Ved en kornåker så hun et fugleskremsel satt opp på en stolpe for å skremme bort kråkene. Og tenk: Fugleskremselet blunket til henne.

– God dag, sa det med en temmelig hes stemme. Vil du være så snill å hjelpe meg ned? Det er så kjedelig å henge her oppe dag og natt.

Dorothy vred på pinnen, og Fugleskremselet klatret ned selv og strakte seg.

– Jeg skal til Smaragdbyen, sa Dorothy, og be Trollmannen sende meg hjem.

– Tror du han vil gi meg litt forstand? spurte Fugleskremselet. Hodet mitt er nemlig stappet med halm.

– Bli med og spør ham, sa Dorothy. Og Fugleskremselet ble med.

Inne i skogen hørte de noen stønne og fant en tømmerhogger som var laget helt av tinn. Han stod med øksa løftet og var fullstendig rustet fast.

– Olje, knirket han. Smør leddene mine.

Dorothy fant en oljekanne i hytta hans og smurte halsen, armene og knærne hans, til han kunne senke øksa og bevege seg igjen.

– En gang var jeg en ekte tømmerhogger, sa han, men litt etter litt ble jeg laget av tinn, og blikkenslageren glemte å gi meg et hjerte. Tror du Trollmannen vil gi meg et?

– Bli med og spør ham, sa Dorothy. Og han ble også med.

Lenger inne i skogen hoppet en stor Løve ut på veien med et fryktelig brøl og for løs på lille Toto.

– Våg ikke! ropte Dorothy og ristet på fingeren. Skam deg, et så stort dyr som deg, som skremmer en liten hund!

Løven satte seg og tørket øyet med haletippen.

– Jeg vet det, sa den bedrøvet. Jeg er en feiging. Jeg brøler så alle løper sin vei, men inni meg er jeg alltid redd.

– Bli med oss og be Trollmannen om mot, sa Dorothy. Og nå var de fem på veien.

De kom til en stor åker full av skarlagenrøde valmuer, og den søte duften fikk alle som pustet den inn, til å sovne. Dorothy og Toto kom seg fort gjennom og lå trygt i gresset, men den store Løven sovnet midt blant blomstene. Fugleskremselet og Tinnmannen pustet ikke i det hele tatt, så de bygde en liten trevogn, og markmusenes dronning sendte tusenvis av musene sine, hver med en hyssing, for å dra den sovende Løven ut.

Til slutt, ved enden av veien av gul murstein, så de Smaragdbyen lyse grønn mot himmelen. Der inne glitret alt av smaragder, og i den grønne tronsalen svevde et diger hode over en trone av grønn marmor.

– Jeg er Oz, den Store og Fryktelige, sa Hodet. Jeg hjelper dere først når den onde heksa fra vest er borte.

Så dro de av sted til Vestens gule land. Den onde heksa hadde bare ett øye, men det så veldig langt. Hun lot Dorothy skure kjøkkenet hennes, og en dag fikk hun henne til å snuble i en usynlig jernstang og nappet til seg den ene sølvskoen. Dorothy ble så sint at hun tok en bøtte vann og helte den over heksa.

– Se hva du har gjort! skrek heksa. Vann er slutten på trolldommen min!

Og hun freste og krympet, mindre og mindre, til hun ikke var større enn en bille, og så pilte hun ned gjennom en sprekk i gulvet og ble aldri sett igjen.

Tilbake i Smaragdbyen løp Toto bak en skjerm i tronsalen og veltet den. Og der stod en liten gammel mann med skallet hode.

– Jeg er Oz, sa han og skammet seg veldig, men jeg er ingen trollmann i det hele tatt. Jeg er bare en helt vanlig mann fra Omaha.

Likevel fylte han hodet til Fugleskremselet med kli og knappenåler til forstand, ga Tinnmannen et hjerte av silke fylt med sagflis og Løven en grønn drikk full av mot. Og alle kjente at de hadde fått akkurat det de ønsket seg.

Trollmannen laget en stor grønn ballong for å ta Dorothy med hjem. Men akkurat da den var klar, løp Toto etter en kattunge, Dorothy løp etter Toto, tauene røk, og ballongen svevde av sted uten henne.

Da reiste vennene langt sørover til Glinda, den gode heksa, som satt på en trone av rubiner.

– Sølvskoene dine kan bære deg hvor du vil, sa Glinda vennlig. Hvis du hadde kjent kraften deres, kunne du ha dratt hjem allerede den første dagen.

– Da hadde jeg aldri funnet vennene mine, sa Dorothy.

Hun klemte Fugleskremselet, Tinnmannen og Løven farvel, tok Toto i armene, slo hælene sammen tre ganger og sa:

– Ta meg hjem til tante Em!

I samme øyeblikk virvlet hun gjennom lufta, og sølvskoene falt av føttene hennes og ble borte. Så trillet hun rundt i det myke gresset på prærien i Kansas, foran det nye gårdshuset onkel Henry hadde bygd, mens han holdt på å melke kyrne.

Tante Em kom løpende ut av huset.

– Kjære barnet mitt! ropte hun. Hvor i all verden kommer du fra?

– Fra landet Oz, sa Dorothy. Å, tante Em, så glad jeg er for å være hjemme igjen!