Tornerose en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en ung prins som red gjennom et fjernt land, da han kom til kanten av en stor skog. Over tretoppene, langt borte, kunne han se spissene på noen tårn, helt innhyllet i grønt. I skogkanten satt en gammel kone og spant utenfor en liten hytte.

«God dag», sa prinsen. «Hvem eier de tårnene?»

«Sett deg ned», sa den gamle kona, «så skal jeg fortelle deg det.»

Så satte prinsen seg ned, og dette er eventyret hun fortalte.

«For hundre år siden bodde en konge og en dronning i det slottet. Lenge hadde de ønsket seg et barn, og endelig ble det født en liten datter. Kongen ble så glad at han holdt en stor fest da hun skulle døpes. Han inviterte alle vennene sine, og han inviterte også feene i riket, så de kunne velsigne barnet. Det var tretten feer, men kongen hadde bare tolv gulltallerkener, så én fe ble ikke invitert.

De tolv feene kom, og hver av dem ga barnet en gave. Én ga henne godhet, én ga henne skjønnhet, én ga henne en vakker stemme, én ga henne en lystig latter, og slik fortsatte det til elleve hadde talt. Da fløy dørene opp, og inn feide den trettende feen, hun som ikke var blitt invitert. Hun var såret, og hun var sint, og hun så ikke engang på noen.

‘Her er min gave,’ ropte hun. ‘Når prinsessen er femten år, skal hun stikke seg på en tein, og da skal hun sovne, og det samme skal alle innenfor disse murene, i hundre år!’ Og hun snudde seg og feide ut igjen.

Den tolvte feen hadde ennå ikke gitt sin gave. Hun kunne ikke oppheve forbannelsen, men hun sa stille: ‘Når de hundre årene er over, skal det komme en med et godt hjerte.’

Kongen lot hver eneste tein i riket brenne. Men på femtenårsdagen sin fant prinsessen en liten vindeltrapp i et gammelt tårn, og helt øverst satt en gammel kone og spant. Prinsessen hadde aldri sett en tein før. Hun rakte ut hånda for å ta på den, stakk seg i fingeren og sovnet tungt. Og i det samme øyeblikket sovnet alle i slottet også: kongen og dronningen på tronene sine, kokkene på kjøkkenet, vaktene ved porten, hestene i stallen og kattene ved ilden. Selv ilden sluttet å flakke. Og rundt slottet begynte en hekk av villroser og torner å vokse, høyere og tettere for hvert år, til man nå bare kan se spissene på tårnene.

Mange har prøvd å komme gjennom», sa den gamle kona, «men tornene er for tette.»

«Jeg skal prøve», sa prinsen.

«Det sier de alle sammen», sa den gamle kona, men hun smilte litt da han red av gårde.

Prinsen red gjennom skogen til han kom til tornehekken. Tornebuskene hadde vokst så tette og så høye at ikke engang en fugl kunne ha kommet seg gjennom. Men overalt i tornene satt det roser, rosa og røde og hvite, som nikket i solskinnet, og prinsen ville ikke hogge dem ned.

«Dere har vokst her i hundre år», sa han til rosene. «Jeg vil helst ikke gjøre dere vondt.»

Han steg av hesten og så seg nøye for, og han fant et sted der stilkene vokste litt lenger fra hverandre. Han løftet forsiktig én grein til side, og så en til, og mens han gikk, syntes tornene å bøye seg unna for ham helt av seg selv, og ikke en eneste rose ble skadet. Så var han gjennom og sto foran slottsporten.

Der inne sov alt. Hestene døset i seletøyet på gårdsplassen. Duene sov på takene med hodet under vingen. Fontenen hadde stoppet midt i et plask. På kjøkkenet hadde kokka løftet hånda for å dra kjøkkengutten i øret, og begge to snorket. I den store salen satt kongen og dronningen på tronene sine i dyp søvn, og alle herrene og damene rundt dem nikket med hodet.

Alt var så stille at prinsen kunne høre sine egne skritt. Han gikk opp den lille vindeltrappen i det gamle tårnet, forbi en rokk som var grå av støv, og åpnet døra helt øverst.

Der, i en himmelseng, lå prinsessen og sov. Rosene hadde vokst inn gjennom vinduet og rundt hele senga, og hun var så vakker at prinsen ble stående og se på henne lenge.

Så kom han til å tenke på eventyret til den gamle kona, og han sa høyt: «Det var egentlig ikke rettferdig. Den trettende feen skulle også ha vært invitert. Hvis jeg hadde vært kongen, ville jeg ha funnet en gulltallerken til henne, om jeg så måtte lage den selv, og jeg ville ha sagt unnskyld for at hun ble glemt.»

Mens han snakket, knirket døra bak ham. Der sto den gamle kona fra skogkanten, men nå så hun ikke gammel ut i det hele tatt. Hun var den trettende feen, og hun hadde ventet i hundre år på at noen skulle si de ordene.

«Ingen har noen gang sagt unnskyld», sa hun stille. «Ikke én eneste gang i hele denne tiden.» Og hun løftet hånda, og trolldommen ble brutt.

Prinsessen slo opp øynene og smilte til prinsen. Og over hele slottet strakte alle seg og gjespet og gned seg i øynene og fortsatte akkurat der de hadde stoppet for hundre år siden. Hestene ristet på seg. Duene tok hodet fram under vingen og fløy ut over jordene. Fontenen plasket ferdig. Ilden på kjøkkenet flakket og blusset opp, steken begynte å frese, og kokka dro kjøkkengutten i øret så han hylte.

Så holdt hele slottet den mest etterlengtede festen i rikets historie. Det var musikk og dans og et gjestebud som varte i flere dager. Prinsen og prinsessen danset sammen, og den trettende feen satt ved høybordet, på hedersplassen, og spiste av en gulltallerken. Og hun ble aldri mer holdt utenfor noe som helst.