Rapunzel en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang, dypt inne i en skog, et høyt steintårn. Det hadde ingen trapp og ingen dør, bare ett lite vindu helt på toppen. Og i det ene runde rommet øverst i tårnet bodde en jente som het Rapunzel.

Rapunzel hadde bodd der så lenge hun kunne huske. En heks hadde tatt henne dit da hun var en liten baby, og hun hadde vokst opp med ingenting annet enn fire runde vegger og ett lite vindu. Håret hennes hadde aldri noen gang blitt klipt. Det var gyllent som solskinn, og det ble lengre for hvert år, til det slepte over gulvet, rundt hele rommet og tilbake igjen.

Alt Rapunzel visste om verden, hadde kommet inn gjennom det vinduet. Hun kjente årstidene på fargen på bladene. Hun kjente fuglene på sangen deres. Og hun visste at det gikk en vei i utkanten av skogen som ingen noen gang gikk på.

Hver dag kom heksa på besøk. Hun stilte seg ved foten av tårnet og ropte:

«Rapunzel, Rapunzel, slipp håret ditt ned!»

Da tvinnet Rapunzel den lange, gylne fletta si rundt kroken i vinduskarmen og lot den falle hele veien ned langs tårnveggen, og heksa klatret opp, hånd over hånd.

«Verden der ute er ikke trygg», sa heksa til henne, hver eneste dag. «Den er full av farer og slemme mennesker. Du har det mye bedre her hos meg.»

Rapunzel trodde henne, for hun hadde ikke noe annet å tro på.

Men hvert år, den samme sommerkvelden, skjedde det noe vidunderlig. Langt borte på den andre siden av skogen, fra et kongerike som Rapunzel aldri hadde sett, steg hundrevis av lysende lykter opp på den mørke himmelen og svevde opp blant stjernene. Hvert år satt Rapunzel og så på dem med haka i hendene. Og på tolvårsdagen sin, mens hun så lyktene stige, bestemte hun seg.

«Jeg er klar», sa hun til seg selv. «Jeg vil se dem med egne øyne.»

Noen dager senere kom en vandrer gående langs skogsstien. Han hadde gått seg vill, og da han fikk se tårnet, stoppet han ved foten av det og gikk hele veien rundt. Så så han opp mot vinduet og ropte, helt fornuftig:

«Unnskyld! Hvor er døra?»

Rapunzel ble så overrasket at hun nesten falt ut av vinduet. Ingen andre enn heksa hadde noen gang kommet til tårnet før.

«Det finnes ingen», ropte hun ned.

«Hvordan kommer du deg ut, da?»

«Det gjør jeg ikke», sa Rapunzel.

Vandreren klødde seg i hodet. «Tja», sa han, «det virker veldig synd.»

Rapunzel tenkte seg lenge om. Så tvinnet hun den gylne fletta rundt kroken og slapp den, for aller første gang, ned for noen som ikke var heksa. Vandreren klatret opp, pesende, og krabbet inn gjennom vinduet.

Han var slett ikke slem. Han var snill og morsom, og han fortalte henne om verden der ute: om elver og markeder og byer, og om lyktefesten som ble holdt i kongeriket hver sommer.

«Vil du hjelpe meg å komme dit?» spurte Rapunzel.

«Selvfølgelig», sa vandreren.

Så knelte de to på gulvplankene og tegnet en plan med kritt: ned veggen, over enga, langs veien og videre til lyktene.

Allerede neste morgen, så snart heksa hadde klatret ned og gått, knyttet Rapunzel den gylne fletta si fast i kroken i vinduskarmen. Hun trakk pusten dypt, svingte bena over kanten og klatret ned, hånd over hånd, hele veien ned langs tårnveggen, mens vandreren klatret først og viste henne hvor hun skulle sette føttene.

Nede på bakken sto hun helt stille et øyeblikk. Så tok hun sine aller første skritt på ordentlig gress. Det var kjølig og mykt og kilte, og hun lo høyt.

Veien til kongeriket var full av ting som måtte forklares. Kjerrer. Hunder. Vannpytter, som Rapunzel hoppet i. Ender, som hun fulgte etter. Epletrær, som hun klatret i. Og masse fremmede som alle sammen sa «God morgen!» og smilte til henne, og ikke én av dem var slem.

«Verden er jo ikke farlig i det hele tatt», sa Rapunzel forundret.

«Noe av den er det», sa vandreren, «men det meste er bare folk som sier god morgen.»

De kom fram til kongeriket på festkvelden. Gatene var fulle av musikk og dans, og alle holdt en papirlykt. Vandreren kjøpte en til Rapunzel, og da klokkene ringte, tente hun den og slapp den. Tusen lykter steg opp rundt henne, gylne og glødende, og svevde høyere og høyere opp på himmelen. Rapunzel sto midt iblant dem og syntes det var det vakreste hun noen gang hadde sett.

Da fikk hun øye på et ansikt hun kjente i folkemengden. Heksa hadde kommet for å lete etter henne.

«Rapunzel!» fnyste hun og presset seg fram mellom de dansende. «Kom tilbake til tårnet med én gang! Det er ikke trygt her ute!»

Rapunzel så på lyktene, og på musikken, og på de vennlige, smilende ansiktene rundt henne. Og for første gang i livet gjorde hun ikke som hun fikk beskjed om.

«Nei», sa hun. «Tårnet var aldri så trygt som du sa. Det var bare ensomt. Jeg kommer ikke tilbake.»

Heksa åpnet munnen og lukket den igjen. Rundt henne hadde folk snudd seg for å se, og det var ingenting hun kunne gjøre. Hun snudde seg og marsjerte ut i natta, tilbake til det tomme tårnet sitt, og Rapunzel så henne aldri igjen.

Neste morgen flettet Rapunzel det lange, gylne håret sitt, tvinnet det rundt og rundt hodet og festet det med nåler så det ikke var i veien. Så snudde hun ryggen til tårnet for godt og gikk inn i kongeriket, med vennen sin ved siden av seg, for å se hva mer verden hadde å vise henne.