Nøtteknekkeren en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var julaften, og huset til familien Stahlbaum var fullt av gjester. Det var musikk i gangen og latter i stua, og i hjørnet sto et stort grantre, der de voksne tente lys etter lys til det strålte fra topp til bunn. Clara og lillebroren Fritz presset nesene mot stuedøra og ventet på å bli sluppet inn.

Så ringte det på døra, og inn kom gudfar Drosselmeyer. Han var en høy, tynn gammel mann med en svart lapp over det ene øyet, og han reparerte klokker. Han kunne få klokker til å synge, og han kunne lage leker som gikk og danset helt av seg selv. Han bar på en kurv med et klede over, og både Clara og Fritz visste at det ville være noe vidunderlig i den.

Da gavene ble åpnet, fikk Fritz en hel eske med tinnsoldater. Men Claras blikk falt på noe som lå gjemt mellom grenene på treet: en liten tremann i rød soldatfrakk, med høy hatt, hvitt skjegg og en veldig stor munn.

«Den der er til deg, Clara», sa gudfar Drosselmeyer. «Han er en nøtteknekker. Legg en nøtt i munnen hans, løft opp frakkeskjøtene, og knekk!»

Clara elsket ham med en gang. Hun knakk nøtter til alle sammen, veldig forsiktig, og valgte bare små. Men Fritz nappet til seg nøtteknekkeren og presset den største og hardeste nøtta han kunne finne, inn i munnen hans, og knekk! Trekjeven til nøtteknekkeren brakk og hang skjevt ned.

«Fritz!» ropte Clara. Hun tok opp den stakkars nøtteknekkeren sin, bandt opp kjeven hans med et bånd fra juletreet og la ham forsiktig i dukkesenga si i lekeskapet.

Til slutt dro gjestene hjem, lysene ble blåst ut, og barna ble sendt i seng. Men Clara fikk ikke sove. Hun tenkte hele tiden på den stakkars nøtteknekkeren sin med bandasjen, helt alene der nede. Så da det var blitt helt stille i huset, listet hun seg ned igjen i nattkjolen for å se om han hadde det bra.

Det var mørkt i stua, og månen skinte inn gjennom vinduet. Så surret det i den store klokka i gangen, og den begynte å slå. Ett, to, tre ... helt til tolv.

På siste slag begynte alt å forandre seg. Juletreet vokste og vokste, opp og opp, til det nådde taket, og taket så ut til å være langt, langt borte. Lekene vokste også, og det gjorde nøtteknekkeren også. Han klatret ut av dukkesenga og reiste seg, like høy som Clara selv.

Da hørtes det skraping og piping under gulvet. Gulvplankene løftet seg, og ut kom det mus, hundrevis på hundrevis, som strømmet fram fra hver eneste sprekk. Fremst av dem alle marsjerte Musekongen. Han hadde sju hoder, og på hvert hode satt en liten gullkrone.

«Til våpen!» ropte Nøtteknekkeren og trakk det lille tresverdet sitt. Straks kom lekene klatrende ned fra hyllene: tinnsoldatene til Fritz med trommer og faner, dukkene, troll-i-eske og pepperkakemennene, og de stilte seg opp bak Nøtteknekkeren.

For et slag det ble! Trommene virvlet, lekekanonene skjøt sukkerkuler, og musene stormet fram over teppet, pipende og gnagende. Men det var så mange mus. Litt etter litt ble lekesoldatene presset tilbake, og Musekongen, med alle sju hodene leende på én gang, drev Nøtteknekkeren inn i hjørnet ved lekeskapet.

Clara så at han ikke kunne holde stand mye lenger. Hun tenkte seg ikke om. Hun dro av seg tøffelen og kastet den så hardt hun kunne, akkurat i rett øyeblikk, rett på Musekongen.

Pang! Den traff ham på alle sju kronene på én gang. Musekongen veltet, pep forskrekket og pilte bort under gulvplankene, og hver eneste en av musene hans løp pipende etter ham. Slaget var vunnet.

Nøtteknekkeren snudde seg mot Clara og rettet seg opp. Og i det samme var han ikke av tre lenger i det hele tatt. Den skjeve kjeven var hel, skjegget var borte, og han var en ung prins i rød frakk som smilte til henne.

«Takk, Clara», sa han og bukket. «Du reddet meg. For lenge siden forvandlet Musekongens trolldom meg til en nøtteknekker av tre, og bare et modig og godt hjerte kunne sette meg fri. Vil du bli med meg til kongeriket mitt?»

Clara tok hånda hans. De gikk ut gjennom stua og inn i en skog der alt glitret. Snøen lå på grenene til grantrærne, og snøfnuggene falt ikke ned, men svevde oppover og danset i ringer rundt dem, snurrende og tindrende som stjerner.

På den andre siden av skogen lå Godteriland. Der var det elver av brus og appelsinjus, hus av marsipan og drops og et slott av spunnet sukker som skimret rosa og gull. Hele riket kom ut for å juble for prinsen og venninnen hans, og Sukkerplommefeen selv førte dem inn i den store salen, der det ble holdt fest til Claras ære.

Clara satt på en trone av kandisert frukt, og den ene dansen etter den andre ble danset for henne. Sukkerplommefeen danset så lett at hun nesten ikke rørte gulvet. Dansere fra kaffens land vugget langsomt, og dansere fra teens land hoppet og snurret. Polkagrisene hoppet gjennom ringer, blomstene danset vals, og en kjempestor dame kom inn i et skjørt så vidt at en hel familie små klovner tumlet fram under det. Clara klappet til hendene verket.

Så begynte Sukkerplommefeen endelig på den aller siste valsen, og lyset ble mykt og gyllent, og Claras øyne ble tunge ...

Da hun åpnet dem, var det første juledags morgen. Hun lå på teppet foran peisen i stua, det grå morgenlyset kom inn gjennom vinduet, og i armene holdt hun nøtteknekkeren sin, med kjeven fremdeles bundet opp med båndet fra juletreet.

«Har jeg drømt alt sammen?» hvisket Clara.

Nøtteknekkeren svarte ikke. Men hun var nesten sikker på at han, bare et øyeblikk, smilte.