Løven og musen en personlig bok med barnet ditt som helten

I kanten av en solfylt lysning, der gresset vokste mykt og villblomstene nikket i brisen, satt et lite barn og så stille på. Ingenting i lysningen så ut til å bry seg. Bier summet, en sommerfugl vinglet forbi, og midt i det hele lå en stor gyllen løve og sov tungt i den varme ettermiddagen.

Barnet så noe lite røre seg i gresset. Det var en liten grå mus med en dirrende nese og en hale som en tråd. Musen hadde det veldig travelt med å komme et sted og så seg ikke for. Den pilte opp en varm, rumlende bakke, og den bakken var løven.

Løven våknet med et fnys. En enorm labb steg sakte opp i luften og kom ned over musen og holdt den forsiktig mot bakken. Barnet satt helt stille, langt unna på den andre siden av gresset, og turte knapt å puste.

«Vær så snill, store løve,» pep musen. «Jeg ville ikke vekke deg. Jeg skyndte meg bare hjem. Hvis du lar meg gå, skal jeg aldri glemme godheten din. En dag skal jeg hjelpe deg, det lover jeg.»

Øynene til løven rynket seg, og en dyp latter rullet over lysningen. «Du, hjelpe meg? Du er det minste vesenet jeg noen gang har møtt. Hvordan skulle du kunne hjelpe en løve?»

«Det vet jeg ikke,» sa musen ærlig. «Men jeg ville finne en måte.»

Løven tenkte over det. En redd liten mus ville knapt bli et måltid, og den hadde snakket så høflig. Han løftet labben og lot musen gå, uskadd fra nese til hale. «Spring av sted, lille venn,» sa han varmt.

Musen bukket så dypt som en mus kan bukke og stakk av inn i det høye gresset. Barnet vinket, og lysningen gikk tilbake til sin summing og nikking.

Dager gikk, og årstidene skiftet litt. En morgen gikk barnet tilbake til lysningen og hørte et trist, tungt stønn. Under en lav gren hang et tau-nett som noen hadde latt bli igjen for lenge siden, og i nettet, viklet løst men fast, lå løven. Han var ikke skadet, men jo mer han prøvde å bevege seg, desto strammere syntes tauene å sitte.

Barnet gispet. Dette var et altfor stort problem for en liten hjelper å løse alene, og barnet visste at man ikke skulle gå nær. I stedet ble barnet stående langt tilbake i gresset og ropte så høyt som en stemme kan: «Mus! Lille mus! Kom, vær så snill!»

I løpet av et øyeblikk kom en liten grå skikkelse susende gjennom gresset. Det var musen med spisse ører og dirrende værhår. Barnet pekte med en rolig finger mot nettet, og musen forsto med en gang.

«Ikke vær redd, store løve,» sa musen og klatret opp tauene. «Jeg sa at jeg skulle finne en måte, og her er den.»

Løven lå helt stille, akkurat som han var blitt bedt om. Musen fant knuten som holdt hele nettet sammen og begynte å gnage. Nipp, nipp, nipp sa de bittesmå tennene. Sola steg høyere. Barnet satt i gresset på trygg avstand og så på hvert eneste forsiktige lille napp.

Til slutt ga knuten etter. Tauene løsnet og gled fra hverandre, og nettet åpnet seg som en blomst. Løven reiste seg sakte, strakte de store bena og steg ut i solskinnet, fri.

Barnet skyndte seg bort til en flat stein i nærheten, satte en liten skål med kaldt vann på den og trakk seg tilbake igjen. Løven drakk grundig og løftet hodet, og de gylne øynene hans glitret.

«Lille mus,» sa han, «jeg lo av deg en gang. Jeg skal aldri le slik igjen. Du var mindre enn alle andre, og likevel var det du som reddet meg.»

Musen satte seg stolt opp på en stein, og barnet klappet i begge hendene av glede. De tre ble i den lyse lysningen hele ettermiddagen, en diger løve, en bitteliten mus og et lite barn, og ingen av dem brydde seg det minste om hvor forskjellige de var i størrelse.

For vennlighet, uansett hvor liten, finner alltid veien hjem igjen, og selv den minste vennen kan gjøre det største.