Jack og bønnestengelen en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en gutt som het Jack, og som bodde sammen med mora si i et lite hus i enden av en bygd. De var svært fattige. En morgen åpnet mora til Jack skapet og fant ikke noe der annet enn én tynn mynt.

«Det er ingen annen råd», sukket hun. «Kua vår må på markedet. Ta henne med til byen, Jack, og selg henne for så mye du kan få.»

Så bandt Jack et tau rundt halsen på kua og gikk av gårde langs veien. Han hadde ikke kommet langt før han møtte en rar liten mann med glimt i øyet og en spiss hatt.

«God morgen, Jack», sa den lille mannen. «Hvor skal du med den fine kua?»

«På markedet for å selge henne», sa Jack.

Den lille mannen åpnet hånda. I den lå fem flekkete bønner som skinte som småstein i en bekk.

«Disse kan du få for kua di», sa han. «Det er trollbønner. Plant dem i kveld, så har de vokst helt opp til himmelen i morgen tidlig.»

Jack hadde aldri sett slike bønner, og han hadde så lyst til å tro på trolldom. Så ga han fra seg kua og løp hele veien hjem med bønnene i neven.

«Trollbønner?» ropte mora. «Har du byttet bort kua vår mot en håndfull bønner? Å, Jack!» Og hun satte seg ved bordet og gråt.

Jack følte seg forferdelig. Men den natta, da mora hadde lagt seg, listet han seg ut i den mørke hagen og plantet bønnene i stjernelyset, én etter én, i en pen rad. «Man vet aldri», hvisket han.

Da Jack våknet neste morgen, var rommet hans fullt av grønt lys. Han løp bort til vinduet, og der, hvor han hadde plantet bønnene, sto en kjempediger bønnestengel. Bladene var store som duker, og den snodde seg og klatret oppover og oppover, rett gjennom skyene, til han ikke kunne se toppen.

Jack tenkte seg ikke om. Han klatret ut av vinduet, tok tak i bønnestengelen og begynte å klatre. Han klatret og klatret og klatret, forbi hustakene og fuglene og tretoppene, til han endelig stakk hodet opp gjennom skyene.

Over skyene lå et vidt og underlig land, og en lang, hvit vei gikk over det mot et slott. Og slottet var kjempestort. Døra var så høy at Jack kunne ha gått under brevsprekken uten å bøye hodet.

Jack klemte seg inn under døra og sto i en hall så stor som en kirke. På bordet lå et brød så stort som en høystakk, en feit brun gås satt i en kurv, og der sto en gullharpe med et kvinneansikt skåret ut øverst.

Akkurat da begynte gulvet å riste. Bom. Bom. Bom. En stemme som torden rullet gjennom hallen:

«Fi, fa, fo, fum! Her lukter det menneskebarn!»

Jack dukket bak brødet og holdt pusten. Inn i hallen trampet en kjempe, så høy at hodet strøk mot takbjelkene. Han snuste i lufta og snuste igjen.

«Det er bare kveldsmaten din du lukter», ropte en kvinnestemme fra kjøkkenet. «Sett deg og spis.» Kona til kjempen var et godt menneske, og hun hadde sett Jack komme inn.

Så satte kjempen seg og spiste kveldsmaten sin. Så sa han til gåsa: «Legg!» og gåsa la et egg. Det var av skinnende gull. Så sa han til harpen: «Syng!» og harpen sang helt av seg selv, så vakkert at kjempens øyne ble tunge, hodet nikket, og snart snorket han som et tordenvær.

Jack listet seg fram bak brødet. Gåsa så på ham med ett klart øye og la enda et varmt gullegg.

«Har du lyst til å bli med ned og bo i en hage?» hvisket Jack. «Der er det gress og en dam, og ingen som kjefter på deg.»

Gåsa tenkte seg om og nikket. Og harpen sang lavt: «Ta meg med også. Jeg er så lei av vuggeviser.»

Så stakk Jack gåsa under den ene armen og harpen under den andre og listet seg på tå mot døra. Men da han smatt under den, strøk strengene på harpen mot dørkarmen og ga fra seg en høy, klar klang.

Kjempen våknet med et brøl. «Hvem der? Stopp tyven!» Og han kom dundrende etter Jack langs den hvite veien, så skyene ristet for hvert skritt.

Jack løp fortere enn han noen gang hadde løpt. Han kom til toppen av bønnestengelen og svingte seg nedover, blad for blad, så fort han kunne. Over ham svaiet og knirket hele stengelen, for kjempen hadde begynt å klatre ned etter ham.

«Mamma!» ropte Jack så snart han kunne se taket på huset. «Mamma! Hent øksa!»

Mora kom løpende med øksa. Jack hoppet det siste lille stykket ned på bakken, tok øksa og hogg løs på bønnestengelen av all sin kraft. Kakk! Kakk! Kakk! Bønnestengelen skalv. Høyt der oppe stoppet kjempen, kikket ned og klatret tilbake opp i skyene så fort han kunne.

Med et siste hogg svaiet den store bønnestengelen og falt. Den kom ned over jordene med et brak som av hundre trær, og veien til skyene var stengt for alltid. Kjempen ble værende oppe i slottet sitt i himmelen og brummet til kona si, og han kom aldri ned for å plage noen.

Og Jack og mora hans var aldri fattige igjen. Gåsa levde lykkelig i hagen deres ved en liten dam, og hver morgen la den ett gullegg, så skapet alltid var fullt, og det alltid var nok å dele med naboene. Og hver kveld satt gullharpen i hagen og spilte helt av seg selv, og hele bygda kom for å lytte.

Mora til Jack sa aldri et ord mer om kua.