Gullhår og de tre bjørnene en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en liten jente med hår som var så gyllent og krøllete at alle kalte henne Gullhår. Hun bodde i et hus i utkanten av en stor skog, og hun hadde alltid fått beskjed om at hun ikke måtte gå for langt inn mellom trærne.

En solfylt morgen flakset en gul sommerfugl forbi vinduet hennes. Gullhår løp ut for å se på den, og sommerfuglen fløy et lite stykke inn i skogen, så hun fulgte etter. Den fløy litt lenger, og hun fulgte etter igjen. Videre og videre danset den, fra blomst til blomst og fra tre til tre, helt til Gullhår så seg rundt og oppdaget at hun hadde kommet lenger inn i skogen enn hun noen gang hadde vært før.

Akkurat da fikk hun øye på et lite hus i en lysning, med en rød dør som sto på vidt gap.

«Hallo?» ropte Gullhår. «Er det noen hjemme?»

Ingen svarte. Gullhår visste godt at man ikke skal gå inn i andres hus, men hun var trøtt og sulten etter all gåingen, så hun listet seg inn på tå.

På kjøkkenet sto et bord, og på bordet sto tre boller med grøt: en stor, stor bolle, en mellomstor bolle og en bitte liten bolle. Grøten luktet nydelig.

Gullhår smakte på grøten i den store, store bollen. «Au! Denne grøten er for varm!» sa hun.

Hun smakte på grøten i den mellomstore bollen. «Brr! Denne grøten er for kald», sa hun.

Så smakte hun på grøten i den bitte lille bollen. «Mmm. Denne grøten er akkurat passe», sa hun glad, og så spiste hun opp alt sammen.

I stua sto tre stoler: en stor, stor stol, en mellomstor stol og en bitte liten stol.

Gullhår satte seg i den store, store stolen. «Denne stolen er for hard», sa hun.

Hun satte seg i den mellomstore stolen. «Denne stolen er for myk», sa hun.

Så satte hun seg i den bitte lille stolen. «Denne stolen er akkurat passe», sa hun. Men hun vrikket, og hun vugget, og plutselig sa det et høyt knekk, og den bitte lille stolen gikk i stykker og slapp henne ned på gulvet.

Gullhår kom seg på bena igjen og så en liten, skjev trapp i hjørnet. Hun klatret opp den for å se hva som var oppe under taket, og der fant hun et soverom med tre senger: en stor, stor seng, en mellomstor seng og en bitte liten seng.

Hun la seg i den store, store senga. «Denne senga er for hard», sa hun.

Hun la seg i den mellomstore senga. «Denne senga er for myk», sa hun.

Så la hun seg i den bitte lille senga. «Denne senga er akkurat passe», gjespet hun. Og hun var så trøtt at hun sovnet med en gang.

Nå var det slik at huset tilhørte tre bjørner. Det var en stor, stor Pappa Bjørn, en mellomstor Mamma Bjørn og en bitte liten Lille Bjørn. De hadde gått en tur i skogen mens grøten ble kald nok, og nå var de på vei hjem, sultne på frokost.

Så snart de kom inn døra, så Pappa Bjørn på bollen sin.

«Hvem har spist av grøten min?» sa han med sin store, store stemme.

«Hvem har spist av grøten min?» sa Mamma Bjørn med sin mellomstore stemme.

«Hvem har spist av grøten min?» sa Lille Bjørn med sin bitte lille stemme. «Og det er ikke noe igjen!»

De gikk inn i stua.

«Hvem har sittet i stolen min?» sa Pappa Bjørn.

«Hvem har sittet i stolen min?» sa Mamma Bjørn.

«Hvem har sittet i stolen min?» sa Lille Bjørn. «Og den er knust i tusen biter!»

Så så de et spor av grøtsmuler som gikk opp den skjeve trappen, og de klatret opp til soverommet.

«Hvem har sovet i senga mi?» sa Pappa Bjørn.

«Hvem har sovet i senga mi?» sa Mamma Bjørn.

«Hvem har sovet i senga mi?» pep Lille Bjørn. «Og hun ligger her ennå!»

Gullhår slo opp øynene. Ved fotenden av den lille senga sto tre bjørner, en stor, stor en, en mellomstor en og en bitte liten en, og alle sammen så på henne.

Hun hadde aller mest lyst til å hoppe ut av vinduet og løpe sin vei. Men det gjorde hun ikke. I stedet satte hun seg opp, trakk pusten dypt og sa: «Jeg er så lei for det. Jeg gikk meg vill, og jeg gikk inn i huset deres uten å spørre, og jeg spiste opp grøten til Lille Bjørn og ødela stolen hans. Det var galt av meg. Kan jeg få hjelpe til med å gjøre det godt igjen?»

De tre bjørnene så på hverandre. Ingen hadde noen gang sagt unnskyld til dem så pent før.

«Tja», sa Mamma Bjørn, «du kunne jo hjelpe meg med å koke mer grøt.»

Så gikk Gullhår ned på kjøkkenet og rørte i en ny gryte grøt til den var akkurat passe for alle sammen. Etterpå fant Pappa Bjørn fram lim og en liten hammer, og Gullhår hjalp ham med å reparere stolen til Lille Bjørn, bein for bein, til den var så god som ny. Først da satte de seg alle sammen til bords og spiste.

Da frokosten var spist, sa Lille Bjørn: «Jeg kan veien gjennom skogen. Jeg skal følge deg hjem.»

Så fulgte Lille Bjørn Gullhår tilbake mellom trærne, langs de små stiene som bare bjørner kjenner, til de kunne se det opplyste vinduet i hennes eget hus.

«Takk», sa Gullhår. «Og unnskyld igjen for stolen din.»

Bak dem hadde Pappa Bjørn og Mamma Bjørn kommet ut til skogkanten for å vinke. «Kom gjerne tilbake og spis grøt når du vil», ropte Mamma Bjørn, «men neste gang banker du på først!»

Og det gjorde Gullhår alltid.