Den lille røde hønen en personlig bok med barnet ditt som helten

Tidlig en lys morgen skrapte en liten rød høne rundt ved gårdsporten da hun fant noe som glitret i støvet. Det var en håndfull hvetekorn. Et barn som var kommet ut for å mate hønene, knelte ned ved siden av henne, og de to så på kornene sammen.

«Hvete,» sa den lille røde hønen. «Hvete kan bli til brød, hvis noen vil jobbe for det.»

«Det vil jeg,» sa barnet, og hønen klukket fornøyd.

Under epletreet lå en hvit and, en stripete katt og en brun hund og nøt sola. Den lille røde hønen marsjerte bort til dem. «Hvem vil hjelpe meg med å så denne hveten?» spurte hun.

«Ikke jeg,» snakket anden og stakk nebbet under vingen.

«Ikke jeg,» maulte katten og strakte ut en labb.

«Ikke jeg,» gjespet hunden og rullet over på siden.

«Da gjør vi det selv,» sa den lille røde hønen, og barnet nikket. Barnet hentet en liten spade og løsnet den myke jorda ved porten mens hønen skrapte pene rader. De trykket kornene ned i jorda og dekket dem til.

Hver dag fylte barnet en liten vannkanne, og hønen holdt vakt. Etter noen dager presset bittesmå grønne spirer seg opp gjennom jorda, og barnet lo da det så dem. «Hvem vil hjelpe meg med å vanne hveten?» spurte den lille røde hønen, men anden, katten og hunden sov igjen, så barnet gjorde det, dråpe for dråpe.

Sola skinte og regnet falt, og spirene vokste høyere enn barnets knær, så høyere enn barnets liv. Til slutt ble åkeren gyllen, og de tunge hveteaksene bøyde seg i brisen. Barnet og hønen sto sammen blant strå og beundret dem. Ved gjerdet duste anden, katten og hunden i skyggen.

«Hvem vil hjelpe meg med å høste hveten?» spurte den lille røde hønen.

«Ikke jeg,» sa anden, katten og hunden uten så mye som å åpne øynene.

Så barnet samlet forsiktig det modne kornet, og hønen plukket opp hvert eneste bortkomne korn. Da kurven var full, løftet barnet den med begge armer, og de to gikk ned grusstien til den lille mølla. Mølleren sto ved døren og tok seg av de tunge kvernsteinene. Barnet holdt seg langt unna maskineriet og så kornet bli til mykt, lyst mel. Så bar barnet melet hjem i kurven, litt lettere, men fortsatt veldig kostbart.

Tilbake i kjøkkenet på gården satte hønen en bolle på et lavt trebord. «Hvem vil hjelpe meg med å lage deigen?» spurte hun. Anden, katten og hunden var langt unna, så barnet vasket hendene, brettet opp begge ermene og blandet mel og vann til en kald, myk deig. Barnet trykket og brettet den og formet et rundt brød. Hønen så på fra krakken sin og holdt alle unna den varme ovnen. Da det var tid for å bake, la en voksen hjelper brødet inn, og hønen holdt vakt.

Snart drev en deilig duft ut av kjøkkenet, over tunet og inn under epletreet. Anden løftet hodet. Kattens nese rykket. Hunden satte seg opp og snuste.

På bordet lå et gyllent brød, sprøtt og varmt. Barnet og den lille røde hønen satte fram to små tallerkener.

«Hvem vil hjelpe meg med å spise dette brødet?» spurte den lille røde hønen med et glimt i øyet.

«Det vil jeg!» sa anden.

«Det vil jeg!» sa katten.

«Det vil jeg!» sa hunden og logret med halen.

Den lille røde hønen ristet vennlig på hodet. «De som sådde hveten, vannet den, høstet den og lagde deigen, har fortjent dette brødet,» sa hun. «Det er barnet og jeg.» Barnet brøt brødet, og de to delte det, varmt og søtt.

Anden så på føttene sine. Katten så på labbene sine. Hunden hengte med hodet. «Vi burde ha hjulpet,» sa han stille. «Kan vi hjelpe neste gang?»

Den lille røde hønen tenkte over det. Så smilte hun og rakte fram en liten pose med frø. «Neste såing begynner i morgen,» sa hun.

Neste morgen sto anden, katten og hunden ved porten før sola var helt oppe. Barnet viste dem hvor jorda var myk, og alle begynte å så sammen.