Dekk deg, bord en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang et snekkerhjem i utkanten av en grønn dal, der lukten av sagflis drev ut gjennom vinduene. Tre unge søsken bodde der, den yngste knapt mer enn et barn, og alle var nysgjerrige på verden utenfor hagegrinden.

En morgen sa snekkeren: «Det er på tide at dere lærer nyttige ferdigheter av gode folk i landsbyene rundt oss. Gå, og kom hjem når dere har noe å vise fram.» Hver av de tre pakket et lite stoffbylt, og den yngste hadde på seg en kremfarget skjorte og en skoggrønn vest. De vinket farvel og la i vei nedover den svingete veien.

I den første landsbyen fant den eldste en sjenerøs håndverker og lærte svært mye. Da det var tid for å reise hjem, ga håndverkeren en gave: et lite trebord, enkelt og ganske alminnelig å se på. «Si: ‹Dekk deg, bord›», sa håndverkeren, «så gjør det resten.»

Den eldste prøvde det med en gang på en eng. Bordet sto i gresset, og ved ordene bredte en hvit duk seg utover bordplaten. Tallerkener dukket opp, dampende fat fulgte, så et rundt brød og en mugge kald saft. Den yngste lo av overraskelse, og de spiste alle til de var mette.

Den mellomste hadde tilbrakt tid i en annen landsby hos en møller som var stolt av et rolig esel. Da besøket var over, sa mølleren: «Dette eselet gjør deg rik, men bare hvis du brer en duk foran det og sier ordene.» Den mellomste la en vanlig duk på bakken. Eselet nikket, og gullmynter rullet ut på duken med en glad klang.

På vei hjem stoppet de tre for natten på et vertshus. Den eldste dekket stolt bordet i spisestuen, og gjestene gispet. Vertshusholderens øyne lyste opp. Den natten, mens alle sov, byttet vertshusholderen stille ut det magiske bordet med et vanlig og førte det rolige eselet til en annen binge.

Den yngste fikk ikke sove og listet seg bort til døren. Gjennom sprekken så barnet vertshusholderen dra et tungt forheng foran det ekte ønskebordet og eselet. Barnet sto helt stille og forsto hva som hadde skjedd. Neste morgen gikk den eldste og den mellomste hjem med de falske gavene, og da de prøvde dem, skjedde det ingenting i det hele tatt. De var knust av skuffelse.

Den yngste hadde en annen plan, men trengte først en klok hjelper. Barnet gikk til et verksted i en tredje landsby, der en vennlig trearbeider høvlet en planke. Etter noen dager med å lære å pusse, passe sammen og lytte til treet fikk barnet en liten sekk. «Det ligger en trekjepp i den», sa trearbeideren. «Den kommer aldri til å skade noen. Men den adlyder deg når du sier: ‹Kjepp, ut av sekken›, og den hviler ikke før du sier: ‹Kjepp, ned i sekken›.»

Barnet takket trearbeideren og gikk tilbake til vertshuset. Ved døren sa barnet høflig: «Jeg vil gjerne overnatte.» Vertshusholderen, som syntes gjesten så ung og harmløs ut, sa ja. Barnet satte sekken på en benk og sa tydelig: «Kjepp, ut av sekken!»

Kjeppen spratt opp i lufta. Den slo ingen. Den kretset over gulvet og banket på plankene ved vertshusholderens føtter hver gang han tok et skritt mot døren. Dunk, dunk, dunk. Den svingte til venstre, og han tråkket til høyre. Den snurret foran døren, og han snudde igjen. Det fantes ingen steder å løpe.

«Stopp, vær så snill!» ropte vertshusholderen med hendene over hodet. «Hva vil du ha?»

«Jeg vil ha sannheten», sa barnet mildt. «Og tingene du tok.»

Kjeppen fortsatte å banke, rundt og rundt. Til slutt satte vertshusholderen seg på en benk og sukket. «Jeg byttet bordet og eselet», innrømmet han. «Jeg beklager. Det var uærlig, og jeg har skammet meg siden. De står bak forhenget.»

Han dro forhenget til side, og der var det lille trebordet, og der sto det rolige eselet og fnyste dempet. Vertshusholderen førte dem ut og la dem i barnets varetekt. Barnet sa: «Kjepp, ned i sekken», og kjeppen falt pent ned i den. Barnet knyttet sekken igjen.

Reisen hjem var glad. De to eldre søsknene ventet ved hagegrinden, og da de så bordet og eselet, jublet de. Snekkeren kom ut og tørket sagflis av hendene, og hele familien samlet seg i hagen.

Den kvelden sto det lille bordet i gresset, og ved ordene dukket det opp en duk, tallerkener og en praktfull middag. Eselet hvilte i skyggen i nærheten. Den lukkede sekken hang på en knagg ved døren, og alle var enige om at den beste magien av alle var å si sannheten og gjøre ting godt igjen.