Askepott en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang en snill og blid jente som bodde sammen med stemoren sin og de to stesøstrene sine i et høyt hus i utkanten av byen. Fra tidlig om morgenen til sent om kvelden skrubbet og feide hun, bar og hentet, og hver gang hun satte seg ned for å hvile, var det noen som ropte på henne igjen.

«Hent sjalet mitt!» ropte den eldste stesøsteren.

«Sy sløyfen min!» ropte den yngste.

«Og når du er ferdig med det», sa stemoren, «står grytene og venter.»

Om kvelden, når arbeidet var gjort, krøp jenta sammen ved grua på kjøkkenet for å holde varmen, og om morgenen var hun alltid helt grå av aske. Derfor kalte stesøstrene henne Askepott, og snart var det ingen i huset som husket at hun noen gang hadde hatt et annet navn.

En morgen banket det på døra. Utenfor sto en lakei i slottets farger og holdt fram et kort med gullkant.

«Etter kongens befaling», ropte han, «er hver eneste unge pike i hele riket invitert til ball på slottet i kveld, så prinsen kan få møte dem alle sammen.»

De to stesøstrene rev til seg invitasjonen og hylte av fryd. Askepott sto innerst i gangen med kosten i hånda.

«Kan jeg også få bli med?» spurte hun stille.

Stesøstrene lo så mye at de måtte holde seg i hverandre. «Du? På slottet? I det forkleet?»

«Noen må bli hjemme og passe huset», sa stemoren, og dermed var det avgjort.

Hele dagen hjalp Askepott dem med å gjøre seg klare. Da sola gikk ned, sto hun ved kjøkkenvinduet og så vogna rulle av gårde langs veien mot lysene på slottet. Da den var borte, satte hun seg ved den kalde grua med kosten og skurebøtta, og en tåre trillet nedover kinnet hennes og laget en ren stripe gjennom asken.

«Så, så», sa en myk stemme bak henne. «Hva er nå dette?»

Askepott snudde seg. I den månelyse kjøkkenhagen, rett utenfor den åpne døra, sto en liten dame i en kappe som glitret som rimfrost, med en tynn tryllestav i hånda.

«Jeg er gudmoren din, den gode feen», sa den lille damen, «og jeg har holdt øye med deg lenge. Du er snill selv når ingen takker deg, og tålmodig selv når ingen legger merke til det. Har du lyst til å dra på ballet?»

«Å ja», hvisket Askepott. «Mer enn noe annet.»

«Så hent det største gresskaret i hagen til meg.»

Askepott løp og hentet det. Feen slo lett på det én gang med tryllestaven, og i en virvel av gylne gnister svulmet gresskaret opp og ble rundere og begynte å skinne, helt til det var en gullvogn med fløyelsseter inni. Seks små mus fra spiskammeret ble til seks hvite hester, en tjukk grå rotte ble til en kusk med staselige værhår, og to øgler ble til to lakeier i grønt og gull.

«Men jeg kan jo ikke dra sånn», sa Askepott og så ned på den lappede grå kjolen sin.

Feen smilte. Hun rørte ved kanten av kjolen med tryllestaven og dro en stripe av lys fra kanten og helt opp til skulderen, og der lyset gikk, smeltet lappene og asken bort. Askepott hadde på seg en ballkjole av sølvblå silke, myk som måneskinn, og på føttene hadde hun to små sko av glass som glitret for hvert skritt.

«Hør nå godt etter», sa feen. «Trolldommen varer bare til midnatt. Når klokka slår tolv, blir vogna et gresskar igjen, og ballkjolen blir den gamle kjolen din. Du må være hjemme før siste slag.»

«Jeg lover», sa Askepott.

Av sted kjørte gullvogna gjennom natta, og lysene på slottet ble større og klarere. Da Askepott steg inn i den store ballsalen, stoppet musikken et øyeblikk, og alle i salen snudde seg. Ingen visste hvem hun var, ikke engang hennes egne stesøstre.

Prinsen gikk med en gang tvers over salen og bukket. «Vil du danse med meg?» spurte han.

De danset den første dansen, og den neste, og den etter det. De lo og pratet, og Askepott var så lykkelig at hun ikke tenkte på tiden en eneste gang.

Da begynte den store klokka høyt oppe over ballsalen å slå.

Ett. To. Tre.

«Midnatt!» gispet Askepott. «Jeg må gå!»

Hun slapp prinsens hender og løp gjennom ballsalen, ut gjennom dørene og ned den brede slottstrappen, mens klokka fortsatte å slå bak henne. Halvveis ned falt den ene glassskoen av foten hennes, men hun hadde ikke tid til å snu. Ved siste slag løp hun ut gjennom slottsporten.

Og der sto hun i mørket, i den lappede grå kjolen, med et gresskar ved føttene, mens seks mus, en rotte og to øgler pilte inn i hekken. Det eneste som var igjen av hele natta, var én glasssko, som fortsatt satt på foten hennes.

Prinsen løp ned trappen etter henne, men alt han fant, var den andre skoen, som lå og skinte på steinen.

Neste morgen lød det trompeter i gata. Prinsen hadde sverget at han skulle finne jenta som glassskoen passet til, og han gikk selv med den fra dør til dør, i hver eneste gate i hele riket. Alle de unge pikene prøvde den, men ikke en eneste fot passet.

Til slutt kom han til det høye huset i utkanten av byen. Den eldste stesøsteren presset og klemte, men tærne ville ikke inn. Den yngste stesøsteren pustet og vrikket, men hælen ville ikke inn.

«Er det ingen andre i dette huset?» spurte prinsen.

«Bare jenta som steller med asken», sa stemoren. «Hun var ikke på ballet.»

«Alle får prøve», sa prinsen.

Så kom Askepott ut fra kjøkkenet, satte seg på en krakk og lot foten gli inn i glassskoen. Den passet akkurat, slik den alltid hadde gjort. Så tok hun den andre skoen opp av forklelomma og tok på seg den også.

Prinsen kjente henne igjen med en gang, aske og alt. «Det er deg», sa han, og han smilte det samme smilet som kvelden før.

Samme dag dro Askepott til slottet, side om side med prinsen, og hele riket strømmet ut for å ønske henne velkommen. Hun hadde på seg en fin kjole for anledningen, men alle kunne se at hun under den var akkurat den samme snille og blide jenta. Og fordi hun var så snill, tilga hun stesøstrene sine, og de var aldri mer slemme mot noen.