Luciamorgen en personlig bok med barnet ditt som helten

I desember blir det mørkt tidlig. Da Ingrid gikk hjem fra barnehagen en ettermiddag, var himmelen allerede svart, enda klokka bare var litt over tre. Gatelyktene lyste gult over snøen, og i alle vinduene sto det adventsstaker og julestjerner og glødet.

«Ingrid,» sa far da de kom inn i gangen og stampet snøen av støvlene. «I år får du gå i luciatoget i kirken. Nå er du stor nok.»

Ingrid ble helt varm inni seg. Hvert år hadde hun sett toget, med Lucia først og ternene etter, stjerneguttene med de høye hattene sine og de små nissene aller bakerst. Nå skulle hun være med selv. Hun skulle være terne.

Kvelden før luciadagen bakte de lussekatter. Far knøt forkleet rundt livet, og hele kjøkkenet duftet av safran. Deigen var gul som solskinn. Ingrid rullet lange pølser og snodde dem til krøllete S-er, og i hver krøll trykket hun ned en rosin.

«Det der er verdens krølleteste lussekatt,» sa far.

Etterpå kjevlet de ut pepperkakedeig og stakk ut hjerter og stjerner. Da platene kom ut av ovnen, la de alt til avkjøling på benken, de gylne lussekattene og de brune pepperkakene side om side. Ingrid fikk smake én eneste pepperkake, og hun spiste den i bitte små biter så den skulle vare lenge.

Så var det leggetid. Det var vanskelig å sovne.

Veldig tidlig neste morgen vekket far henne. Utenfor vinduet var det bekmørkt, like svart som midt på natta. Ikke en eneste fugl sang. Men inne i huset ble lysene tent, ett etter ett, på kjøkkenet, i gangen, i vinduskarmen, til hele huset glitret.

Ingrid tok på seg den lange hvite kjolen sin. Den gikk helt ned til føttene. Rundt livet knøt far et glitrende bånd, og i håret fikk hun en krans av glitter. I hånden fikk hun et hvitt lys med en liten pappkrage rundt, så stearinen ikke skulle dryppe på fingrene.

Ute i snøen samlet barna seg. Der var Lucia med lyskronen sin og et rødt bånd rundt livet, og ternene med glitter i håret, og stjernegutter med høye spisse hatter, og bakerst de minste nissene i røde luer. Ved siden av Ingrid gikk lillebroren hennes, Jakob, som var nisse for første gang, og han holdt lyset sitt med begge hendene.

Så begynte de å gå. Et langt, langsomt tog gjennom bygda, forbi de mørke husene og det frosne tjernet, bort mot kirken. Snøen knirket under føttene. Lysene flakket og lyste opp ansiktene deres, og det så ut som en liten elv av lys som rant gjennom mørket.

Da kom det et vindpust. Det virvlet opp litt snø fra et tak og blåste rett over toget, og pff, så sloknet lyset til Jakob.

Jakob stoppet. Han så på den svarte veken og så på Ingrid, og haka begynte å skjelve. «Lyset mitt,» hvisket han. «Nå er jeg ikke en ordentlig nisse lenger.»

Ingrid tenkte seg ikke lenge om. Forsiktig lente hun sitt eget lys mot hans, sakte, sakte, til flammene nesten rørte hverandre. Det freste litt, og så brant det to små flammer igjen.

«Sånn,» sa Ingrid. «Nå lyser vi begge to.»

Jakob smilte så bredt at han glemte at han nesten hadde grått.

Kirken var helt mørk da de kom fram. Der inne satt folk tett i benkene og ventet i stillheten. Aller fremst, på første rad, satt bestemor og bestefar.

Så gikk dørene opp, og Lucia skred inn med lyskronen på hodet. Hele toget fulgte etter henne, skritt for skritt, og alle sang:

«Svart senker natten seg …»

Sangen steg opp mot taket. For hvert barn som kom inn, ble det litt lysere i kirken. Lysene speilet seg i vinduene og i de gamle lysekronene og i øynene til folk, til hele kirken strålte i et varmt, gyllent skjær. Ingrid holdt lyset sitt stødig og sang så godt hun kunne, og selv om hun glemte et ord her og der, sang hun bare videre.

Da den siste tonen døde hen, var det stille lenge. Ingrid kikket bort på første rad. Bestemor tørket øynene med et lommetørkle, og bestefar smilte så hele ansiktet ble rynkete. Øynene deres skinte i lysskjæret.

Etterpå, på vei hjem, stoppet Ingrid og far ved huset ved siden av. Der bodde gamle Arne helt alene, og vinduene hans var alltid mørke nå som det var vinter. Ingrid hadde med seg en kurv med lussekatter og pepperkaker, og far bar en termos med varm kaffe.

Ingrid banket på. Det gikk en liten stund. Så gikk døra opp på gløtt, og Arne kikket ut, litt forundret, i strikkejakke og tøfler.

«God luciadag,» sa Ingrid og rakte fram kurven.

Først sa Arne ingenting. Så tente han lampen i gangen og lampen på kjøkkenet, og han lo og sa at det var mange år siden noen hadde kommet med lys til ham. Med ett var huset hans ikke mørkt lenger.

Hjemme igjen satte de seg rundt kjøkkenbordet, hele familien, med Jakob og bestemor og bestefar. Lysene brant, lussekattene var fortsatt litt lune, og pepperkakene knaste. Utenfor vinduet begynte den sene vintermorgenen endelig å gry, og snøen på jordene ble helt rosa.

Ingrid dyppet lussekatten sin i melken og tenkte at årets mørkeste morgen faktisk hadde blitt den aller lyseste.