Enhjørningen og regnbuen en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang, i utkanten av en stille, grønn dal, en jente som het Nora, og som likte å dra på oppdagelsesferd mer enn noe annet i hele verden. Hver morgen pakket Nora en liten veske med et eple, en hyssingbit og en notatbok og gikk ut for å se hva dagen hadde å by på.

Over dalen var det en regnbue som aldri forsvant. Den hvelvet seg over åsene fra den ene siden til den andre, rød og oransje og gul, grønn og blå, indigo og fiolett, og den hadde vært der så lenge noen kunne huske.

Men en solfylt morgen sto Nora midt på den store enga, så opp og gispet. Regnbuen holdt på å blekne. Fargene var blitt bleke og støvete, som kritt på et vått fortau, og noen av stripene var nesten borte.

«Hva har skjedd med den?» hvisket Nora.

Det raslet lavt i kanten av enga. Ut mellom trærne steg en enhjørning. Den var liten og hvit, med sølvglinsende manke og et langt, snodd horn, og den så veldig sjenert og veldig lei seg ut.

«Vær så snill, ikke bli redd», sa enhjørningen med myk stemme. «Jeg trenger hjelp. Jeg er regnbuens vokter. I natt kom noen lekne uværsskyer tumlende over åsene, og de dunket borti regnbuen og slo løs de sju fargekrystallene dens. De har spredt dem utover hele dalen. Uten krystallene kan ikke regnbuen lyse, og når sola går ned, er den helt borte.»

Øynene til enhjørningen fyltes med tårer. Nora rakte fram hånda og strøk forsiktig over den sølvglinsende manken.

«Ikke gråt», sa Nora. «Jeg er flink til å finne ting. Vi leter etter dem sammen.»

Enhjørningen lyste opp litt. «Takk», sa den. «Krystallene gløder, så vi kjenner dem igjen når vi ser dem.»

Så begynte de to å lete på enga. De så under smørblomstene og bak det høye gresset, men de fant ingenting. Da hørte Nora et lite pip. Da hun knelte ned i gresset, fant hun en liten kanin som satt fast under en grein som stormen hadde blåst ned.

«Ligg stille nå, lille venn», sa Nora og løftet greinen forsiktig bort. Kaninen vred seg løs, rynket takknemlig på snuten og hoppet av gårde gjennom gresset. Og der, der kaninen hadde ligget, var det noe som glødet.

Det var en krystall, rød som et modent jordbær.

Nora holdt den opp mot himmelen. En eneste klar, rød stripe strømmet tilbake inn i den bleke regnbuen over dem, og enhjørningen danset rundt i ring av glede.

«Én!» ropte enhjørningen. «Seks igjen!»

De fulgte en mosegrodd sti bort fra enga og lenger inn mellom trærne, med enhjørningen travende ved siden av, til de kom til en klar skogsbekk som skvulpet over glatte steiner. Ved vannkanten satt en liten revunge og klynket. Bena hadde floket seg inn i sivet, og jo mer den strevde, jo hardere holdt sivet den fast.

«Det går bra», sa Nora mildt og knelte ned på bredden. Forsiktig, ett siv om gangen, løste Nora opp floken til revungen var fri. Den slikket Nora på hånda og pilte av gårde opp skråningen. Så så Nora ned i det klare vannet, og der, mellom steinene, glimtet to krystaller, en oransje og en gul.

Nora brettet opp begge ermene, stakk hendene ned i det kalde vannet og løftet dem opp. To striper til strømmet tilbake opp på himmelen.

«Tre!» ropte enhjørningen.

Stien fortsatte inn i en skyggefull skog, der trærne sto tett og de siste svake, grå skyene fra stormen fremdeles drev rundt over tretoppene. Det var helt stille. Så hørtes et tynt lite pip et sted like ved.

Ved foten av en gammel eik satt en fugleunge, dunete og redd. Den hadde falt ut av redet, og mora fløy rundt og rundt over den og ropte.

«Ikke vær redd», sa Nora. «Jeg skal sette deg tilbake.» Nora sto på tå på en mosegrodd rot, løftet den lille fuglen helt, helt forsiktig og satte den tilbake i redet på greinen. Fuglemora satte seg ved siden av den og sang.

Og der, i den mosegrodde hulen i det gamle treet, rett under redet, glødet de siste krystallene svakt: grønn, blå, indigo og fiolett, alle fire tett sammen.

Nora samlet dem opp i hendene. Tre striper til strømmet tilbake opp på himmelen, grønn og blå og indigo, og de siste grå skyene drev bort.

«Det er én igjen», sa enhjørningen. «Den fiolette hører hjemme akkurat her.» Og den bøyde hodet og rørte ved hornet sitt.

Så gikk de tilbake gjennom skogen, forbi bekken og langs den mosegrodde stien, og de kom fram til enga akkurat da sola gikk ned og farget hele himmelen rosa og gull.

Enhjørningen senket hodet. Nora holdt den fiolette krystallen, veldig forsiktig, opp mot tuppen av det sølvglinsende hornet.

Et øyeblikk skjedde det ingenting. Så begynte hornet å gløde. Det glødet sterkere og sterkere, og med en lyd som av hundre små bjeller blomstret hele regnbuen ut over himmelen i alle farger på én gang, rød og oransje og gul, grønn og blå, indigo og fiolett, klar og hel over dalen.

«Du klarte det!» ropte enhjørningen.

«Vi klarte det», sa Nora.

Så kom den lille kaninen fram fra gresset. Langs stien kom revungen. Og fra skogen fløy fuglemora og sang. Alle sammen hadde kommet for å se regnbuen lyse igjen.

Nora og enhjørningen satte seg sammen i gresset på enga og så på den hele regnbuen som glødet over den stille dalen, til de første stjernene kom fram. Regnbuen lyste sterkere den kvelden enn den noen gang hadde gjort før.

«Det er vennligheten som får den til å lyse slik», sa enhjørningen lavt. «Hver eneste krystall du fant, fant du ved først å hjelpe noen andre.»

Og fra den dagen syntes regnbuen over dalen, hver gang Nora så opp på den, å lyse bare litt sterkere, bare et øyeblikk, som et lite blunk.