Reveenka en personlig bok med barnet ditt som helten

Det var en gang, i en norsk skog hvor bjørkene hvisket og furuene sto høye, en tømmerhytte med blå og røde blomster malt rundt døren. Der bodde en reveenke sammen med den lille grå katten sin, Korse. Mannen hennes, den gamle reven, hadde dødd en tid før, og selv om hun husket ham med varme, hadde hun vent seg til de rolige dagene sine med baking, veving og koste på trappa.

En lys morgen kom et barn fra en gård i nærheten opp stien med en liten bukett viltvoksende blomster. Barnet var en nabo som ofte hadde vinket til Korse fra skogkanten. «Disse er til bordet ditt,» sa barnet, og reveenka smilte og takket for besøket. «Da må du bli og hjelpe Korse,» sa hun. «Jeg tror vi kan få gjester i dag.»

Hun fikk rett. Snart kom det et tungt dunk på døra, bank, bank, bank. Korse strakk seg, trippet til døråpningen og satte seg helt rak, mens barnet sto ved siden av ham. Utenfor sto en stor brun bjørn, bred som en høystakk og vennlig som en sommerettermiddag.

«God dag,» sa Korse. «Hvem er du, og hva vil du?»

«Jeg er Bamse Bjørn,» sa gjesten med en dyp, rumlende stemme. «Jeg har kommet for å treffe husets frue.»

Korse skyndte seg inn, og barnet fulgte etter for å høre. «Frue,» sa Korse, «det står en gjest utenfor døra.»

«Har han en fin pels og en staselig hale?» spurte reveenka.

«Han har en tykk brun pels,» sa Korse, «men halen hans er knapt noen hale i det hele tatt.»

«Da er jeg redd han ikke duger,» sa enken. Korse gikk tilbake og fortalte bjørnen vennlig at frua ikke ville passe sammen med ham. Bjørnen nikket sakte, bøyde hodet og labbet av gårde inn mellom trærne.

Før lenge banket det igjen. Denne gangen ventet en myk grå ulv høflig utenfor porten, med labbene samlet. Korse og barnet gikk ut på verandaen og hørte etter på trygg avstand.

«Hvem er du?» ropte Korse. «Og hva vil du?»

«Jeg er den grå ulven,» svarte han. «Jeg har kommet for å besøke enken.»

Korse løp inn med nyheten, og igjen spurte enken om pelsen og halen. «Pelsen hans er myk og grå,» sa Korse, «men halen er litt tynn.» Enken ristet på hodet. «Nei, Korse. Han er ikke den rette for meg.» Så fikk ulven beskjed, vennlig og rolig, og han travet av gårde nedover stien.

Barnet hadde begynt å like oppgaven. Korse svingte halen med stor viktighet, og de to ventet sammen ved døra og kjente lukten av nybakt brød fra kjøkkenet.

Neste gang hørtes raske små føtter, og en sandfarget hare med lange ører hoppet opp til døra. Han hadde en liten bukett kløver, som han holdt fram til barnet og katten. «God dag,» sa han. «Jeg vil gjerne treffe husets frue.»

Korse bukket, og barnet tok imot kløveren med takk. Korse skyndte seg inn. «Frue, det står en hare utenfor døra.»

«Hva slags pels har han, og hva slags hale?» spurte enken.

«En sandfarget pels,» sa Korse, «og en veldig kort hale.» Reveenka sukket. «Da er heller ikke han den rette. Takk ham for kløveren.» Haren tok svaret pent, vrikket med ørene og hoppet av sted, og barnet satte kløveren i en mugge.

Solen hadde flyttet seg over furuene da det kom et lett, høflig bank. Korse åpnet døra, og der sto en rød rev i en enkel blå vest, med en hale så busket og klar som en flamme.

«Hvem er du?» spurte Korse. «Og hva vil du?»

«Jeg er en rev,» sa gjesten, «og jeg vil gjerne hilse på enken, hvis hun har lyst til å hilse på meg.»

Korse og barnet skyndte seg inn sammen. «Frue, det står en rev utenfor døra.»

«Og hvordan er pelsen hans?» spurte enken. «Og hvordan er halen?»

«Pelsen hans er rød som høstlov,» sa Korse, «og halen er lang og busket og helt praktfull.»

Øynene til enken glitret. «Det er akkurat passe,» sa hun. «Slipp ham inn!»

Den røde reven kom inn i den varme hytta og tok av seg lua. Enken dekket bordet med kopper og brød, og de to revene satt overfor hverandre og begynte å prate. Snart smilte og lo de, som om de hadde kjent hverandre i årevis. Barnet og Korse ordnet de viltvoksende blomstene og kløveren i mugger og satte dem midt på bordet.

Nyheten spredte seg raskt gjennom skogen. Neste dag skinte solen over lysningen ved hytta, og naboene kom. Vevde duker ble bredt ut på gresset, kurver ble åpnet, og blomsterkranser hang fra de lave bjørkegreinene. Bjørnen kom med en krukke honning, ulven kom med bær, og haren kom med mer kløver, og ingen brydde seg det minste om at de var blitt sendt bort dagen før.

De to revene sto side om side mens hele skogen jublet. Barnet stakk blomster inn i kransene, og Korse satt stolt ved siden av kaka, som om han hadde ordnet alt selv, og det hadde han på en måte.

De spiste og sang og danset til stjernene kom fram over furuene. Og hvis enken og den røde reven ikke har sluttet å smile siden, så smiler de ennå.